Chepstow-Lusty opplevde mine spørsmål om hva som er den helhetlige tanken bak utstillingen og framstillingen av et miljø som Kripos omtaler som landets best organiserte kriminelle nettverk, som en kamp om frihet.

Men mitt engasjement dreier seg overhodet ikke om å begrense friheten i det kunstneriske uttrykket eller kulturens frie utfoldelse. Det dreier seg om å observere samfunnet rundt oss, ta stilling til det vi ser og tolke utviklingen.

Hells Angels er en såkalt 1 %-klubb hvor klubbens egne regler går foran demokratiets vedtatte lover og regler. Ofrene for volden, frykten og narkotikakriminaliteten som MC-medlemmene er dømt for, ser seg neppe som ambassadører for klubbenes frihetssymbolikk.

Var det friheten for offer eller gjerningsperson som var utstillingens utgangspunkt? Hørte ofrene for vold, frykt og rusmisbruk hjemme i utstillingens frihetsbegrep – fikk de en plass som balanserte MC-klubbens insisterende frihet? Kvinner eller fargede personer kan ikke bli fullverdige medlemmer i 1 %-klubbene. Er det et positivt frihetsideal å ekskludere personer på grunn av kjønn, etnisitet eller hudfarge?

Når konteksten er så symboltung som grunnlovsjubileum og etiketten er «Frihet» forventet jeg en bevisst holdning til utstillingens underliggende hensikt. Jeg fikk imidlertid aldri svar på disse, etter min mening, grunnleggende spørsmålene. Det nærmeste jeg kom var at «Den stereotype Easy Rider-figuren og ideen om et fritt liv utenfor det etablerte samfunnet er for mange et sterkt symbol på frihet».

Vi står nå i fare for at utstillingen inngår i et mønster som alminneliggjør et miljø som skaper ufrihet for mange, ut fra en eksotisk tilnærming som kun belyser friheten for de få.