Det har vært bråk fra første stund, forteller Chepstow-Lusty oppriktig.

Bråket startet allerede under forarbeidet til Universitetet i Oslo sin utstilling i forbindelse med Grunnlovsjubileet. Da Chepstow-Lusty besøkte Hells Angels' hovedkontor på Alnabru, fikk pressen snusen i hva som var i ferd med å skje. Motorsykkelklubben Hells Angels skulle være en del av universitetets hovedutstilling om frihet!

Da startet det som Chepstow-Lusty kaller en kamp for å få gjennomført den jobben hun mener hun ble bedt om å gjøre: Å lage en tankevekkende utstilling om begrepet frihet, i skjæringspunktet mellom kunst og vitenskap.

Utstillingen «Helvetes engler» utgjør bare en liten del av utstillingen
«Ja vi elsker» ved Kulturhistorisk museum. Men akkurat denne delen, som presenteres i et lite rom, har fått mest oppmerksomhet.

Andre deler av utstillingen handler for eksempel om homofiles rettigheter i Norge, nazistenes propaganda og arkeologi i Norge
og om røykeren som et kulturhistorisk minne.

Stortingets spørretime

Utstillingen ble tema i Stortingets spørretime. Første nestleder i Justiskomiteen, Anders B. Werp, mente at Hells Angels absolutt ikke hadde noe i en utstilling om frihet å gjøre. «Hells Angels er forbundet med organisert kriminalitet, hovedsakelig i forbindelse med narkotika og vold. Hvilken frihet er det de bedriver?» spurte han kunnskapsministeren om. Ministeren er den øverste leder for Kulturhistorisk museum.

En stamme fra Alnabru

Det er et paradoks at en akademisk institusjon som Kulturhistorisk museum, som har faglig frihet, er mer ufri enn en bokhandel, mener Chepstow-Lusty.
Hun refererer til at fotoutstillingen om Hells Angels tar utgangspunkt i en bok av Marcel Leliëhof. En bok som selges i enhver bokhandel.

– Dette er en kunstner som har gjort en antropologisk studie, på lik linje med det andre antropologer gjør. Imidlertid er det bare slik at hans stamme ikke kommer fra Afrika, men fra Alnabru. Og at det er stor sannsynlighet for at stammemedlemmene dukker opp på åpningen.

– Jeg elsker bunader og norske flagg

– Har du vært inne på Stortingets hjemmeside og sett på hvordan grunnloven har blitt feiret? spør Chepstow-Lusty.

– Jeg elsker bunader og norske flagg. Men noe manglet i denne feiringen, sier hun.

Chepstow-Lusty fikk i utgangspunktet frie tøyler da Kulturhistorisk museum fikk i oppgave å lage utstillingen. Den daværende museumsdirektøren, dansken Rane Willerslev, hadde bare ett krav til henne. Han ønsket seg en utstilling som skulle være tankevekkende og som skapte bevegelser innen vitenskapen. «Og jeg forlanger at du kommer på Dagsrevyen minst to ganger»

Kollisjon mellom kunst og vitenskap

Etter hvert ble ambisjonene for utstillingen så store at Chepstow-Lusty, som til daglig jobber teknisk ved museet, fikk kalde føtter. Hun ville sikre seg en vitenskapelig medkurator.

– Men det fins ikke to mennesker som er enige i hva frihet er. Jeg har kunstnerbakgrunn, min medkurator var akademiker. Det som skulle bli en sammensmeltning av forskning og kunst, ble en maktkamp. Og jeg godtar aldri et nei.

– Jeg mente at min rolle som kurator var å utforske frihetens grenser.

Skal skape noe som er levende

Chepstow-Lusty etterlyser ikke et etisk regelverk for norske utstillinger. Hun etterlyser mer dristighet.

– Regelverk er tvangstrøyer. Dem har vi nok av fra før, sier anarkisten Chepstow-Lusty.

– Som kunstner skal du lage noe levende, noe som appellerer til folks følelser. Da kan vi ikke utsette oss for så mye selvsensur. Hele utstillingen her er preget av at jeg har kjempet mot sensur, sier hun og ser seg om i sin egen utstilling. Hun er ikke helt fornøyd med resultatet.

– Jeg kjeder meg ofte på utstillinger. Jeg tror jeg ville gått gjennom noen av disse rommene uten å ha sett noe som helst.

Hun mener at museets forsiktighet gjør mange av de unike gjenstandene, blant annet fra tiden da tyskerne okkuperte Norge, usynlige.

– Nynazistene kommer hit likevel, de blir ikke flere av at vi henger nazisymboler på veggene, som jeg ønsket. Nå er symbolene lagt inn i glassmontre og forsøkt ufarliggjort.

Noen hyggelige gubber

Med så mye kaos som det har vært med denne utstillingen, er det å bli kjent med Hells Angels noe av det hyggeligste som har skjedd, mener Chepstow-Lusty.

– De var noen hyggelige gubber. De var ikke mer rasistisk, homofobe eller kvinnediskriminerende enn folk flest. Kanskje er jeg rammet av Stockholm-syndromet? spør hun og ler.

– Og jeg fikk sitte bakpå motorsykkelen på vei til utstillingen da den skulle åpne!