I 1921 oppdaget Thomas Midgley fra General Motors (GM) at tilsetning av tetraetyl bly (TEL) i bensin gjorde det mulig å heve oktantallet og dermed redusere bankelyden i motoren og faren for selvantennelse. General Motors, som hadde sponset forskningen ledet av Charles F. Kettering, fikk brukspatent på TEL og slo seg sammen med Standard Oils som hadde produksjonspatent. Selskapet kalte seg for Ethyl Corp.

Etter å ha arbeidet en lengre periode med bly, måtte Thomas Midgley ta en lang ferie på grunn av blyforgiftning. Lungene hans var så kraftig påvirket at han fikk problemer med å puste. Det var ikke bare Thomas Midgley som fikk merke blyet på kroppen. Etter at Standard Oil begynte produksjonen av TEL i 1924 ble noen av arbeiderne på fabrikkene psykotiske og flere døde.

Forbud mot produksjon

I 1926 ble det foreslått et forbud mot produksjonen av TEL, og lederen for det offentlige helsevesenet samlet forskere og sjefene fra industrien til et møte. Her ble det klargjort at TEL ikke var helseskadelig ved generell bruk. Likevel anbefalte helsevesenet at maksimalverdiene for TEL skulle være 3 cc per gallon. Ethyl Corp gruppen føyde seg raskt etter anbefalingene og på denne måten slapp de unna flere reguleringer fra regjeringen sin side.

Sponset forskning

Mellom 1926 og 1965 var den ledende konsensusen at blyforgiftning bare oppstod ved høy eksponering, og at bly i atmosfæren var ufarlig. Data på helseeffektene av bly var få, og hoveddelen av forskningsmidlene kom fra industrien. Forskningsdataene på blyforgiftning kom fra en enkelt kilde, nemlig Kettering Laboratory i Cincinnati. Charles F. Kettering hadde opprettet laboratoriet ved hjelp av en donasjon på 130 000 amerikanske dollar fra blant andre General Motors (GM). Charles F. Kettering ansatte Robert Kehoe, en ung toksikolog, som skulle studere dødsfallene ved etylfabrikken i Dayton.

Fundamentale feil

Robert Kehoe ble fremmet av industrien som den ledende forskeren på feltet. Han sammenlignet konsentrasjonen av bly hos de som arbeidet i direkte kontakt med tetraetyl bly med arbeidere på samme fabrikk som ikke var i direkte kontakt. Den sist nevnte gruppen fungerte, i følge Robert Kehoe, som en ueksponert kontrollgruppe. Da begge gruppene hadde spor av bly i ekskrementene konkluderte han med at bly var tilstede hos alle mennesker. Spor av bly kunne altså ikke bli tolket som en indikator på forgiftning alene. Dette var en feiltolkning som Robert Kehoe måtte ta innover seg, og han vedkjente til slutt at han hadde valgt feil kontrollgruppe.

For å svare på anklagene lette han etter en ny ueksponert gruppe. Denne fant han i en jordbrukslandsby utenfor Mexico City, langt fra urban forurensing og industri. Han samlet inn mat, kjøkkenutstyr og ekskrementer fra beboerne i landsbyen. Det viste seg at også disse hadde spor av bly i ekskrementene. Robert Kehoe konkluderte, igjen, at bly var et naturlig element i kroppen.

Nok en gang hadde Robert Kehoe begått en feil. Han hadde oversett at de mexicanske bøndene hadde store andeler av bly i kjøkkenutstyret sitt. Kehoes analyser viste også dette, men han overså sine egne funn. Det er vanskelig å forstå hvordan både Robert Kehoe, industrien og helsevesenet kunne overse en så fundamental feil i forskningen.

Økt bevissthet

På slutten av 2. verdenskrig økte bilproduksjonen og likeså salget til Ethyl Corp. Men så begynte markedet å forandre seg. I 1947 gikk patentet til Ethyl Corp ut, og andre kjemiske selskaper kom til og konkurrerte om bensinsalget.Oljeselskaper produserte bensin som høynet oktavnivået med mindre tilsetning av bly. I 1950 måtte Ethyl Corp si opp halvparten av arbeidsstokken. Som en følge av de dårlige tidene, søkte Ethyl Corp amerikanske helsemyndigheter om å få lov til å øke andelen TEL i bensinen.

Industrien bestemmer

I 1959 kom den første advarselen om uønskede helseeffekter selv ved lave doser av bly. Lederen for helsemyndighetene satte ned en komitè som skulle koordinere forskningen på helseeffekten av bly i lufta. Interessenter fra både industri og regjering var med, likevel veide industrien tyngst.

Komiteen konkluderte med at det eksisterende blynivået i atmosfæren ikke representerte noen farer. Komiteene beholdt kontrollen over reguleringen av bly frem til møtereferatene ble offentliggjort. Her ble det kjent at industrien hadde styrt reguleringene og komiteen ble avsatt.

Det samme året godkjente lederen for helsemyndighetene konklusjonen Robert Kehoe hadde kommet frem til da han undersøkte de mexicanske bøndene. Bly kom fra naturlige kilder og var derav ufarlig. Dette førte til at Ethyl Corp fikk øke andelen TEL i bensinen.

Ny forskning, mer krangel

I 1965 ble Kehoes monopol på blyforskning truet. Clair Pattison, en geokjemiker fra Insitute of Technology i California, hadde gjort undersøkelser som beviste at menneskelig aktivitet drastisk hadde økt blynivået i miljøet. Clair Pattisons arbeid begynte å tiltrekke seg oppmerksomhet utenfor geokjemimiljøet da han i 1965 publiserte en artikkel om hvordan mennesket har forurenset naturen med bly. Kehoe ble irritert fordi han ikke ble kreditert og bestemte seg for å prøve å ødelegge for Pattison. Beskyldningene herjet og krangelen førte til mer oppmerksomhet rundt forskningen på bly og miljø.

Bly – en stille fare

Senator Edward Muskie organiserte i 1966 høringer utenfor helsemyndighetene. Han gav statusen på bly i lufta og bensin stor oppmerksomhet. Under høringene la sjefen for helsemyndighetene frem en bekymring for effekten av bly ved små doser, spesielt for barn og gravide kvinner. Det ble spørsmål om hvorfor helsemyndighetene hadde gått med på å øke blynivået i bensin. Presset fra industrien og alle pengene som sto på spill, hadde ført til slurvete arbeid og dårlig kontroll.

Høringene etablerte et nytt premiss: blyforgiftning var ikke bare en sykdom for arbeidere, det kunne også være en stille fare. Grunnet stor økonomiske krefter skulle det gå mange år før man fikk en strengere regulering av bly. I 1976 satte det amerikanske miljøverndepartementet (EPA) foten ned og skjerpet reguleringene. Dette førte til en nedgang på 50 % i andelen bly i bensin, samt en nedgang på 37 % andel bly i blodet til en gjennomsnittelig amerikaner.

Resultatene var overbevisende og i 1986 skjerpet EPA kravene. De kuttet 91 % av blyet i bensinen og innen 1995 var det helt slutt.

Det er lite sannsynlig at noe slikt ville kunne la seg gjøre i dag. Det finnes både nasjonale og internasjonale regler og retningslinjer for forskning. Likevel er det interessant å merke seg hvor mye industrien kan styre, bare det er nok penger som står på spill.

Tips

Har du tips om historier som kunne vært fortalt i denne spalten?
Send en e-post til lise.ekern@etikkom.no