Hvert valgår ser vi det samme: Ulike forskningsinstitusjoner, tenketanker og eksperter uttaler seg om hvilke følger politikken som føres, kan få. I noen tilfeller ser vi også at forskningen strider direkte mot det politikerne sier. Avisene fylles av debatter med henvisninger til empiri, teori og sterke meninger. I samfunnsfagene er det en selvfølge at samfunnsviterne deltar i debatten, og publikum kan følge tankerekkene som serveres. Men hva med naturvitenskap og helsefag?

I det offentlige ser vi det samme. Da jeg gikk gjennom yrkesfordelingen blant forrige regjerings stortingsrepresentanter, var det bare noen få med noe som likner naturvitenskapelig bakgrunn, de fleste helsepersonell. Både jurister, samfunns-vitere, frisører og lastebilsjåfører var godt representert. Hvor blir naturviterne av?

Folkeopplysningens tematikk og suksess (første episode denne sesongen hadde 643 000 seere) avdekker en hunger etter vitenskapelig informasjon i befolkningen. Det er store spørsmål som skal besvares i dagens samfunn: Hvordan kan jeg bruke en mystisk teknologi på en trygg måte? Hvordan kan vi løse klimautford-ringene? Hvordan sikrer jeg min egen og mine barns helse?

Disse spørsmålene har ikke bare politiske, men også naturvitenskapelige svar, og for mange er de vanskelige nettopp fordi svarene i stor grad lener seg på utilgjengelig teori som er fjernt fra folks egen erfaring. I følge en ny NIFU-rapport har 93 % av forskere delt sin kunnskap med interessenter, media og brukere i løpet av de siste tre årene. Men naturviterne er den undergruppen som deler minst.

De siste årene har det dukket opp mange tiltak for å bedre naturvitenskapens kår i samfunnet, både på skolenivå og på nivå med forskerne selv. Universitetet i Oslo prøvde å opprette et formidlingsprofessorat og har startet et eget emne i forskningsformidling og vitenskaps-journalistikk for naturvitere. Ting går i riktig retning, men problemene finnes enda.

Etter hver av Folkeopplysningens episoder følger engasjert debatt om supermat, om stråling, og om ulike medisinske termer. Fra debatten ser vi ofte at debattantene sliter med å skille mellom ulike typer eksperter – er det en faglig ekspert, en ernæringsfysiolog som har uttalt seg, eller en «kostholdsekspert» – som altså er en som bare har valgt å kalle seg det, og som kan ha sin informasjon fra nesten hvor som helst? Ikke alle ser forskjellen.

Denne ekspertiseproblematikken er ikke lett å løse. En av løsningene er at forskere ikke bare må formidle sin viten og sine resultater, men også begynne å formidle forskningsprosessen. Når man leser i avisen at forskning endrer resul-tatene sine i annenhver publiserte studie, virker forskningen useriøs og upålitelig. Men ved å formidle prosessen og nettopp det at forskningens åpenhet er forskningens styrke, kan vi vise at skillet mellom gode og dårlige eksperter går ved evnen til å endre mening.