Tekst: Bjørn K. Myskja, professor i etikk og politisk filosofi, Institutt for filosofi og religionsvitenskap, NTNU

Boken består av seks hovedkapitler om teorier og metoder, profesjonsetikk, klinisk etikk, forskningsetikk, samhandling helsetjeneste, samfunn og individ og en samling av sentrale tekster. Emnene framstår som godt dekkende for en slik innføringsbok. Den er vel gjennomarbeidet med få skrivefeil og holdt i et nøkternt språk som er velegnet for sjangeren. Endringene fra tidligere utgaver er gode, bortsett fra avsnittet om nye læringsformer i medisinsk etikk, som egner seg bedre i en bok om undervisning i etikk. Dessuten demonstrerer eksemplet på den narrative dialogformen heller begrensningene enn potensialet i et slikt grep. Sentrale problemstillinger De mest vellykkede og opplysende kapitlene er de som omhandler profesjonsetikk, klinisk etikk og samhandling. Her får vi presentert sentrale problemstillinger tett på hverdagen til praktikere, med gode og nyanserte diskusjoner som trekker inn både viktige og aktuelle dilemmaer, betydning av moralsk skjønn, dialog, prinsipper og regelverk. Samspillet mellom den kliniske hverdagen og det samfunnsmessige og politiske rammeverket disse dilemmaene utspiller seg innenfor, får vi et godt innblikk i. Boken løfter videre fram de etiske debattene knyttet til autonomi, moralsk status, prioriteringer og teknologienes endring av moralske landskap, som slår bro mellom prinsipielle etiske diskusjoner og hverdagen i helsetjenesten. Boken hadde stått seg på å starte med disse praksisnære temaene.

Noen svakheter

Den svakeste delen av boken er det innledende kapitlet om «grunnlag og metoder». Eksemplet med den uvillige søsteren er uegnet fordi det ikke primært handler om et etisk dilemma for helsevesenet, men for pårørende og verge. Det sies at de benytter «klinikkens perspektiv», men det er ofte retorisk uklart hvilket perspektiv som inntas. Forfatterne bruker sju ulike grep av svært forskjellig karakter, der utvalget framstår som tilfeldig.

Framstillingen og analysen demonstrer særlig dårlig grep om kantiansk pliktetikk, som de til og med mener må begrunnes spesielt hvorfor er med. Det hjelper på ingen måte at religiøs etikk er trukket inn som supplerende perspektiv. Skal man ta religiøs etikk på alvor, er dyd, prinsipper og kasuistikk minst like relevant som plikt.

Metodiske grep

Forfatternes fortrukne metodiske grep vises ikke bare i kvaliteten i framstillingene, men også retorisk den kritiske delen som avslutter hver av tilnærmingene. Profesjonsetikk, prinsiplisme, utilitarisme og kasuistikk har styrker og svakheter, de øvrige har kun svakheter.

Det er synd at forfatterne ikke benyttet anledningen til en grundig revisjon av denne delen av boken og videre valgte å beholde den som innledning. Om man mener det trengs en slik innføring i etikkteori, kan denne delen gjerne erstattes. Resten av boken er svært velegnet til undervisning i etikk for norske helsearbeidere.