Å straffeforfølge vitenskapelig uredelighet som sådan, er ikke veien å gå. Normalt er sanksjoner som de vitenskapelige miljøene gir tilstrekkelige. Det mener Tore Lunde, leder for Nasjonalt utvalg for gransking av redelighet i forskning (Granskingsutvalget), som selv er jurist.

– Er den vitenskapelige uredeligheten grov nok, kan den allerede i dag straffeforfølges med dagens lovverk, sier han. Som eksempel nevner han saken mot Milena Penkowa i Danmark, som blant annet handler om grovt underslag og bedrageri.

– Dette er helt klart lovbrudd som hører hjemme i domstolene, mener han.

Mer advokatmat i USA

 – Fusk i forskning er ikke juridiske spørsmål. Det bør det heller ikke være. Det vitenskapelige samfunnet straffer strengt nok om man blir tatt for fusk i forskning.

Det mener Krista Varantola, leder av det finske Advisory Board for forskningsetikk. Finland og de andre nordiske landene representerer en europeisk tradisjon, der vitenskapen selv skal regulere seg gjennom et forskningsetisk regelverk. Sanksjoner skal komme fra det vitenskapelige samfunnet, ikke fra domstolene. Dette i motsetning til i USA, hvor saker om vitenskapelig uredelighet i større grad blir advokatmat.

Fungerer denne selvreguleringen? Eller bør jussen komme mer på banen i forhold til uredelighetsspørsmål?

Spørsmålene ble stilt av Varantola på en konferanse arrangert av NordForsk i april. Hun hadde også et svar:

– Ja, den fungerer. Men bare hvis det finnes et velfungerende forskningsetisk system på nasjonalt nivå.

Foreslår kriminalisering

I Sverige har man en lang tradisjon for at institusjonene selv håndterer mistanker om forskningsfusk. Dette i motsetning til i Norge, Danmark og Finland, hvor man har nasjonale systemer.

For kort tid siden foreslo to svenske medisinprofessorer at uredelighet i forskning bør kriminaliseres i Sverige. Begge forfatterne, professorene Niels Lynøe og Göran Lambertz, har sentrale stillinger i Karolinska institutets etikkråd. De mener at nå må dette med institusjonenes selvregulering ta slutt. Derfor skriver de i det svenske legetidsskriftet:

«Regeringen bör tillsätta en utredning med uppdrag att rättsligt reglera utredning, gradering och sanktioner vid misstänkt forskningsfusk. Den nuvarande ordningen, där forskarsamhället självt reglerar dessa frågor, är både otillfredsställande och rättsosäker».

De svenske professorene sammenlikner behandlingen de som har begått uredelighet i forskningen får, med gammeldags hederskultur. De skriver: «Med tanke på de stora värden som står på spel för både forskarsamhället och den enskilde forskaren förefaller det anakronistiskt att staten låter en statsfinansierad forskningsverksamhet själv, med hjälp av hedersliknande normer, utreda och reglera misstankar om avvikelser från god sed i forskningen. Hedersnormerna innebär en rättsosäkerhet för den som anklagas, och sanktionerna är ograderade och ofta oproportionerliga».

Forankring i moral

Svensken Göran Hermerén mener at jussen sakte men sikkert smyger seg inn i den europeiske forskningsetikken. Det gjelder også i Sverige.

Hermerén er ikke udelt entusiastisk til forslaget fra de svenske medisinerne om å kriminalisere fusk i forskning. – Alt kan ikke reguleres av loven. Det finnes noe som er moralsk forkastelig, uten at loven nødvendigvis forbyr det. Slik er det også i forskningens verden. Noe er bare forankret i hverdagslivets moral.

Göran Hermerén synes likevel at de svenske medisinprofessorenes sammenlikningen mellom behandlingen av forskningsfusk med hederskultur, er interessant. Hederskulturer oppstår i samfunn der statens rolle er svak og mellommenneskelig forhold ikke er rettslig regulert. Formelt kan en forsker som har blitt felt for forskningsfusk, få en sosial straff som er mye strengere enn en disiplinær straff. De blir ofte stigmatisert og stengt ute fra forskersamfunnet på livstid.

– Når så grov uredelighet skjer – at mennesker mister arbeidet sitt, da handler det om så store inngrep i en persons liv at det er rimelig at det blir prøvd juridisk, og den anklagede får forsvart seg ordentlig, sier Hermerén.

Tortur å vente Hermerén mener at det kan gjøres en innsats på nordisk nivå for at fuskesaker skal få bedre og raskere behandling.

– I blant tar det altfor lang tid å utrede slike saker. Både fordi det ofte er mange publikasjoner som skal leses grundig, og det skal gjøres intervjuer. Vanligvis gjør andre forskere dette ved siden av sitt ordinære arbeid. Hermerén mener at NordForsk bør se på muligheten for å lage en nordisk pool av forskere som kan gå inn mer profesjonelt som utredere i slike saker. Det er ofte en tortur for den som utredes, å vente så lenge på resultatet, mener han.

– Alle de nordiske landene er små, men hva om vi samarbeider og lager en pool av nordiske forskere som kan granske hverandre? Om man kunne betalt dem for å holde på med dette på full tid i perioder og skaffe sakkyndige fra andre land, kunne man drive dette granskingsarbeidet langt mer effektivt og rettferdig.

Selvjustis kan virke Varantola forteller at det er flere eksempler i Finland på at advokater blir involvert i saker som omhandler forskningsfusk.

Men hun mener at deres system, med at vitenskapen regulerer seg selv, fungerer bedre enn når advokatene kommer inn. Til et visst nivå.

– Jeg opplever ikke at institusjonene i Finland forsøker å rydde uredlighetsspørsmål under matta. Men et stort problem er at unge forskere uten kontrakt er helt avhengig av sin forskningsleder. Vil han eller hun fuske, våger de ikke å si fra. Vi har vært svært opptatt av å få inn forskningsetikken i forskerutdanningen, men bør kanskje også konsentrere oss mer om seniorene, sier hun.

Varantola nevner et sjokkerende eksempel på at en indre selvjustis i akademia av og til ikke er nok: Da det ble klart at den nederlandske forskeren Diederik Stapel ble tatt for forskningsfusk i 2011, viste det seg at ingen i miljøet hadde varslet om uregelmessigheter i hans publikasjoner. Hele systemet, fra høyt til lavt, hadde sviktet. Til tross for at mange av Stapels resultater var for gode til å være sanne.