Med ny genteknologi kan man tilsynelatende komme mye nærmere et svar – raskt. Men hva betyr dette for hvordan vi forstår oss selv i den store sammenhengen, historisk og kulturelt?

Jon Kyllingstad er prosjektleder i prosjektet «From racial typology to DNA sequencing: Race and ethnicity and the science of human genetic variation 1945–2012». – Dette emnet interesserer meg, forklarer historikeren.

 – Tidligere har jeg forsket på mellomkrigstidens raseforskning som for eksempel brukte skallemåling og øyefargeanalyser til å inndele menneskeheten i raser. Som medlem av Nasjonalt utvalg for vurdering av forskning på menneskelige levninger (Skjelettutvalget) er jeg blitt interessert i forskning på human genetisk variasjon. I utvalget behandler vi saker om DNA-forskning på gammelt skjelettmateriale. For tiden er den en «boom» i slik forskning. Det bidrar blant annet til ny kunnskap om for eksempel fortidige folkevandringer, relasjoner mellom folkegrupper og menneskehetens evolusjonshistorie.

Nytt perspektiv

 – Det har vært en sterkt teknologisk utvikling innen DNA-forskning. Denne har blant annet ført til en sterk økning i kunnskapen og interessen for genetiske forskjeller mellom etniske eller geografiske definerte folkegrupper. I dag kan du for eksempel gå på nettet og bestille en DNA-analyse av ditt eget opphav og etnisk tilhørighet. Ved å sende inn din egen spyttprøve kan du, ifølge visse nettsteder, for eksempel få vite om du har vikingblod i årene, eller hvor stor andel av dine forfedre som er av asiatisk, afrikansk eller europeisk avstamning.

Dette reiser en del viktige og følsomme spørsmål, sier Kyllingstad. – Hvordan vil dette påvirke folks opplevelse av identitet? Og hvordan vil allmenne forestillinger om kulturforskjeller, «rase» og etnisitet påvirkes når spørsmål om etniske grupper, deres opphav og historie blir gjort til et spørsmål om genetikk og biologi?

Å ta valg

Prosjektet handler ikke bare om hvordan vitenskapelig kunnskap påvirker samfunnet, men også om hvordan forskningen eventuelt påvirkes av samfunnsskapte forestillinger om etniske grupper og identitet.

Det er liten tvil om at det finnes genetiske forskjeller mellom befolkninger. Spørsmålet er hvordan forskerne går fram for å studere dem. Det finnes ikke én naturgitt måte å studere, klassifisere og fortolke disse forskjellene på.

Forskerne foretar valg. Disse valgene har stor betydning for hva slags type kunnskap som kommer ut av forskningen, og de styres ikke bare av vitenskapelige normer om empirisk etterrettelighet og logisk konsistens. De påvirkes også av forskernes skjønn og av etterspørselen etter kunnskap i det omkringliggende samfunnet. Som for eksempel politiets ønske om nye teknikker for etnisk identifisering ved hjelp av DNA-spor, eller afro-amerikaneres ønske om å finne sine afrikanske røtter.

Dette betyr blant annet at genetikernes måte å avgrense befolkninger som de studerer, blir påvirket av en rekke ideer om «folkegrupper», «nasjoner» og «raser», med opphav i samfunnet utenfor vitenskapen. Det er slike vekselvirkninger mellom produksjon av vitenskapelig kunnskap og kulturelle og samfunnsmessige forhold som vi ønsker å studere.

Internasjonalt Internasjonalt er det flere vitenskapshistorikere, vitenskapssosiologer, antropologer og vitenskapsfilosofer som forsker på disse spørsmålene, som også er tema for interne fagdebatter i de relevante fagmiljøene. Men så vidt jeg vet er det ingen her i Norge som hittil har tatt opp temaet. Tanken er at prosjektet skal belyse disse spørsmålene gjennom egen forskning og i dialog med fagmiljøer i utlandet.

– Vi har nettopp hatt en internasjonal workshop i Oslo der vi samlet en tverrfaglig gruppe av forskere som jobber med tilsvarende prosjekter i land som Mexico, Brasil, India, Sør-Afrika, Australia, Sverige og Norge. Dagene ble svært spennende og lærerrike. De ga oss mange innspill til hvordan vi skal gripe an vår egen forskning. Møtet bidro også til å bygge et nettverk omkring prosjektet, forklarer Kyllingstad. Han forteller at han nettopp har fått en post doc-stipendiat på plass i prosjektet.

 – Hun heter Angeliki Lefkaditou, er biolog og vitenskapshistoriker og kommer fra Hellas. Stipendiaten skal ta for seg hvordan fysisk antropologi og genetisk forskning har påvirket byggingen av rasemessig og nasjonal identitet i Hellas fra 1950 og framover. Ideen er at hennes prosjekt danner et motstykke til mitt prosjekt. Det handler om hvordan forskere, fra mellomkrigstidas fysisk-antropologiske raseforskere og fram til dagens DNA-forskere, har tenkt om og forsket på biologiske forskjeller mellom etnisk definerte befolkninger i Skandinavia. Særlig hvordan grensen mellom samer og ikke-samer har blitt trukket opp.

På den ene siden er det interessant å sammenligne det greske og det skandinaviske eksempelet, og på den andre siden er det mange temaer som overlapper, siden forskningen i Hellas og i Skandinavia foregikk innenfor en internasjonal vitenskapelig kontekst, sier Kyllingstad. En annen deltaker i prosjektet er Erika Hagelberg, professor ved Institutt for biovitenskap ved Universitetet i Oslo. Hun var en pioner i utviklingen av DNA-forskning på skjelettmateriale og har vært aktiv i feltet i 25 år. Hennes del av prosjektet vil blant annet ta for seg historien bak etableringen av ulike DNA-markører som brukes i forskning på human genetisk variasjon.

Debatt

 – Et viktig aspekt ved prosjektet er at den forskningen vi gjør, skal formidles ut i samfunnet på en måte som kan skape debatt. Prosjektet skal ende opp med en utstilling her på Teknisk museum hvor jeg arbeider, avslutter han. Vi vet ennå ikke hvordan den blir, men tanken er at vi gjennom forskningen skal bidra til å reise samfunnsaktuelle problemstillinger, og at dette vil danne utgangspunkt for arbeidet med en utstilling.

Kyllingstad ser for seg spennende år framover. Prosjektet skal gå over en fireårsperiode og startet opp i fjor.

Ethical aspects of reserach on DNA and ethnicity

Hallvard Fossheim, sekretariatsleder i Nasjonalt utvalg for vurdering av forskning på menneskelige levninger (Skjelettutvalget), er også er tilknyttet prosjektet «From racial typology to DNA sequencing: Race and the science of human genetic variation 1945–2012».

Hallvard Fossheim

 

– Vi forskere har ansvar i forhold til hvordan vi bruker genforskning, og hva den kan si om arv, sier Jon Kyllingstad.

Fossheim har spesielt ansvar for å tematisere den etiske refleksjonen gjennom sitt delprosjekt «Ethical aspects of reserach on DNA and ethnicity». Han peker på at etnisitet kan være en viktig del av hvordan folk oppfatter seg selv og sin identitet. – Gjennom utvikling av ny teknologi som DNA-forskning, står vi overfor en situasjon hvor en del av identiteten blir forsøkt definert biologisk. Denne kunnskapen er med på å plassere folk i grupper, sier Fossheim.

– Hvis man ser tilbake i historien, er det for eksempel nok av tilfeller på 1800- og 1900-tallet på hvordan enkelte deler av forskningen i ulike land har gått hånd i hånd med, og dels legitimert og videreutviklet rasisme.

Forskning har vært og er en tydelig premissleverandør i den offentlige debatten. Derfor er det spesielt viktig at forskere er seg sitt ansvar bevisst i hvordan DNA-kunnskap brukes. Den prosjektdelen jeg arbeider med, inkluderer etisk refleksjon omkring konsekvensen av å bruke vitenskap og ny teknologi til å gi mennesker «merkelapper» og gruppeplasseringer.

Emnet er komplekst, og vi må forvente en ny debatt om etnisitets- eller raseforskning når prosjektet blir presentert med utstilling om noen år. Hvordan resultatene blir formidlet, vil være viktig for at vi skal få gode meningsutvekslinger i offentligheten, avslutter Fossheim.