Jonathan Marks er førsteamanuensis i bioetikk ved Penn State University. Vi møter ham på Association for Practical and Professional Ethics (APPE) i Jacksonville, USA, der han deltar for å forelese om nettopp relasjoner mellom industri og akademia.

– Det er vel knapt mulig å finne en akademisk institusjon uten et komplekst nettverk av relasjoner til industri og næringsliv. Vi finner mange ulike forklaringer på dette, blant annet synkende offentlig finansiering av forskning, sier Marks.

Systemiske effekter

Han mener at mye av forskningen som er gjort på relasjonene mellom industri og akademia, har fokusert for mye på enkeltforskeres økonomiske interessekonflikter, finansieringseffekter og dermed oversett de systemiske spørsmålene En typisk bekymring har vært at lederen av et forskningsprosjekt også jobber som konsulent for selskapet som lager produktene som studeres. En annen om det er sammenheng mellom industrisponsing av et forskningsprosjekt og resultatene av denne forskningen.

– For meg er dette bare noen få, men viktige deler av det større bildet, sier Marks.

– De spørsmålene jeg er interessert i, er hvordan industrisponsingen av forskning former hvilke spørsmål som blir stilt, hvordan de blir stilt og besvart. Like viktig er de spørsmålene som blir oversett, og den forskningen som ikke blir gjort.

Innrammingseffekter

 – Jeg mener vi bør ta et langt skritt tilbake og se på dette fra et mye bredere perspektiv. Ettersom vi i akademia blir tettere involvert med industri, begynner vi å se det jeg kaller innrammingseffekter, et skifte i måten vi forstår sosiale problemer på.

Marks trekker frem fedme som et aktuelt eksempel på et slikt stort og «uløselig» samfunnsproblem.

– Vi ser at fedme i økende grad beskrives som noe som handler om individuelt ansvar og forbrukervalg: Om vi bare kunne fått folk til å spise sunnere, oppføre seg bedre, trene mer, ville vi løst fedmeproblemet. Jeg sier ikke at individuell atferd er irrelevant. Men denne måten å ramme inn problemet på blir sammenfallende med, og ikke i motsetning til, interessene til mange industriaktører, for eksempel de store matvareselskapenes.

Teknologisk slagside

Den neste systemiske problemstillingen Marks peker på er det han kaller teknologisk bias, eller slagside.

- Med dette mener jeg det som får oss til å prioritere teknologiske løsninger på samfunnsproblemer, som er enkle å kommersialisere, og som samtidig får oss til å overse andre typer løsninger og andre måter å forstå sosiale problemer på. Et eksempel er såkalte fordøyelsesvennlige bakterier, for eksempel i spesielle typer yoghurt.

– Om du føler deg forstoppet, blir løsningen å spise mer yoghurt, heller enn å tenke på alle de andre tingene i kostholdet ditt som kan ha bidratt til forstoppelsen.

 – I USA sendes det TV-reklame for «metthetstilskudd», en type pulver du strør på Big Macen din for å skape en følelse av metthet. Etter min mening er dette et veldig tydelig eksempel på en kommersialiserbar løsning på et sosialt problem, og som overser de systemiske og miljømessige faktorene som får folk til å spise visse typer mat på visse måter.

Prioriteringer av finansiering

Den tredje systemiske problemstillingen Marks trekker frem er prioriteringer i forskningsfinansieringen.

– Dette innebærer at hvis det finnes industripenger til å forske på X, er det på det området vi vil forske. Dette påvirker ikke bare forskningsinstitusjonenes finansieringsprioriteringer, men det påvirker også myndighetenes prioriteringer av forskningsmidler, mener Marks.

– Det jeg vil argumentere for, er at man med ganske stor grad av sikkerhet kan si at hele forskningsområder har blitt forvridd, formet eller har endret retning på måter som fremmer industriens interesser.

Finnes det løsninger?

Men hvordan skal man så håndtere spørsmål om industrisponset forskning i akademia?

Marks forteller at de amerikanske forskerne Sheldon Krimsky og Chris Robertson har foreslått en ordning med money blinds. Med det menes en videreutvikling av gullstandarden for kliniske utprøvinger, hvor verken legen eller pasienten vet hvem som får, og hvem som ikke får det aktuelle legemiddelet. Heller ikke vet man hvem som får placebo* eller kontrollmedikamentet. Krimsky og Robertson argumenterer for et blind-nivå til, der forskningsteamet og forskningsinstitusjonen ikke får vite hvilket selskap som finansierer studien, og selskapet ikke vet hvilket forskningsteam som utfører studien.

 – Men dette løser ikke det jeg kaller forvridning av forskningsagendaen. For pengene bestemmer fortsatt hva slags forskning som blir gjort, fremhever Marks. Selv har han foreslått å legge opp til en tilleggsavgift for all industrisponset akademisk forskning. Denne avgiften kan gå til et fond for å finansiere forskning som ville danne en motvekt.

– For eksempel kunne tilleggsavgiften på midler øremerket forskning på helsefordelene ved en spesiell type yoghurt, vært brukt til å finansiere forskning på de negative effektene av slik yoghurt, sier han.

Gjensidighet er problematisk

 – Jeg tror paradigmet i dag er blitt partnerskap med industrien. Marks forteller at han ser med bekymring på denne utviklingen.

– For meg blir gjensidighet mellom akademia og industrien et problem vi ikke i stor nok grad har diskutert.

– Vi bør tenke grundigere over hvordan aktørenes målsetninger skiller seg fra hverandre. Det er lett å si «her er våre felles verdier». Men industri og akademia har mange områder hvor de ikke har sammenfallende målsetninger og interesser. Og det er viktig å være oppmerksom på disse forskjellene.

Gjensidighet mellom to parter med avvikende målsetninger blir problematisk, spesielt når en av disse har mål som har med offentlighetens interesse å gjøre. Marks mener det er viktig å være oppmerksom på bindingene som kan oppstå over tid. – Jeg kan gi deg penger, uten at det er noen forventninger knyttet til dette. Men så har vi det man kan kalle «den neste gavens tyranni».

 Selv om du ikke følte gjensidige forpliktelser ved den forrige gaven du gav meg, kan muligheten for den neste gaven ha en nedkjølende effekt på hvordan vi handler.

– Jeg sier ikke at vi ikke kan ha relasjoner eller interaksjon mellom industri og akademia. Men at vi må revurdere hva som blir normalen og anerkjenne at disse interaksjonene er med på å justere og endre våre prioriteter og påvirker våre målsetninger. Dette er for meg et viktig første steg.

Viktig å få på agendaen

Marks oppfordrer akademiske administratorer til å bruke sin stemme og makt. – Vi lurer oss selv med dagens system, ved at vi ikke leter bredt nok etter løsninger på sosiale problemer. Den eneste måten vi kan ta tak i dette på, er om vi – som akademiske institusjoner i fellesskap – står sammen og sier at dette er et problem.

– Jeg kan ikke forutsi hva som vil komme ut av den prosessen, men hvorfor i all verden prøver vi ikke? avslutter Marks spørrende.

- Kunnskapshull

Magne Nylenna, direktør Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten

Magne Nylenna.

Magne Nylenna

- Valg av forskningsfelt er blant de mange prioriteringsområdene som får for lite oppmerksomhet. For ofte settes agendaen for forskningsprosjekter av finansieringsmulighetene. Det gjelder ikke bare industrifinansiert forskning.

- Mer medisinsk forskning burde ta utgangspunkt i identifiserte «kunnskapshull», dvs. spørsmål som er stilt av klinikere og beslutningstakere, men som ikke kan besvares med dagens kunnskap. Slike «kunnskapshull» beskrives blant annet av Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten i årlige rapporter.

- I langt større utstrekning enn i dag bør dessuten pasienter og brukere av helsetjenester involveres i utformingen av forskningsspørsmål. En brukerorientert helsetjeneste handler ikke bare om medvirkning i kliniske beslutninger. Prioritering og gjennomføring av forskningsprosjekter bør bygge på et nært samarbeid mellom forskere og de egentlige sluttbrukerne av medisinske forskningsresultater, nemlig pasientene.

- Forskningens frihet

Arne Tostensen, seniorforsker, Chr. Michelsens institutt, Bergen

- Pengesekken er et av de viktigste styringsmidlene i forskningspolitikken. Selv om forskersamfunnet i prinsippet bør nyte frihet til å legge intellektuell nysgjerrighet til grunn for sin forskning, vet vi at tilgjengelige finansiering virker som en magnet på forskere.

Arne Tostensen

Arne Tostensen

- Det var lenge vært en debatt om de tematiske og strategiske programmenes plass i forskningsfinansieringen, særlig i forhold til frie midler. Industrisponsing ligner på forskningsprogrammene ved at de prioriterer – mer eller mindre snevert – visse tema og problemstillinger fremfor andre. Det er ingenting galt med industrisponsing av forskning, men hvis den blir en omfattende eller dominerende finansieringskilde, vil det kunne undergrave forskningens frihet. Marks gir eksempler fra den farmasøytiske industrien, og hvordan den kan dreie forskningen i retning av hva som gir størst profitt.

- I Norge er det reist en betimelig debatt om forskningssponsing fra olje- og gassindustrien. Argumentet er at denne industrisektoren begrenser sin søken etter ny kunnskap til fossile energikilder – forståelig nok. Det vil kunne skje på bekostning av viktig forskning på fornybare energikilder dersom det ikke finnes like omfattende midler fra andre private eller offentlige kilder.

- Det sentrale forskningsetiske spørsmålet gjelder balansen mellom ulike finansieringskilder på aggregert nivå. Denne problemstillingen går inn i den store debatten om klimaendring.