Om filmen: Dear Scientists Filmen henvender seg til den enkelte forsker og miljøet omkring. Forskeren har ansvar, ikke bare for seg selv og sitt arbeid, men for hele kloden og menneskeheten. I filmen får vi et historisk tilbakeblikk; både ved eksempler på skadelig og dårlig resultat av forskning, men også med eksempler på at verden har gått framover nettopp pga. av forskning – et paradoks.

Filmen stiller flere spørsmål:

  • Vet en forsker hvilken makt han/hun har? (Filmen konkluderer med at makten til en forsker er større enn den noen president eller leder i et hvilket som helst land, har.)
  • Hvilken rolle spiller følelser hos en forsker?
  • Tenker man for mye, føler for lite?

Videre tar filmen opp tema som bias, åpenhet, interessekonflikter, tillitt. Filmens avslutning fokuserer på hvor mye positivt som har skjedd når det gjelder regulering av forskningen de siste tjue årene gjennom utvikling av internasjo-nale retningslinjer, lovverk og felles forståelse av hva forskningsetikk er.

Det har forsker og professor Ionna Semendeferi i samarbeid med Ioannis Pavlidis fra University of Houston gjort med et meget interessant resultat. Filmen ble presentert på konferansen i Jacksonville.

Jeg var en av flere som så filmen Dear Scientists. Men hva oppnår man ved en forskningsetisk film – noe mer enn hva retningslinjer og lovverk kan formidle? Det hadde Ionna Semendeferi svar på.

 – Vi ønsker å formidle til studentene det som ikke kan fortelles med ord eller tekst. Moral utvikles blant annet gjennom følelser– en viktig komponent i forhold til etiske valg. Derfor er filmen bygget opp med emosjonelle virkemidler. Det å bruke kunst som formidlingsform, ser vi på som et forsøksprosjekt.

Produksjon av filmen er en del av prosjektet Experiencing Ethics. Målet for dette prosjektet er å utvikle praktiske kurs i forskningsetikk. Universitetet i Houston ønsker å være en trendsetter i utvikling av nye metoder, fremme en etisk kultur innen vitenskapelig arbeid, både på sitt eget universitet og når det gjelder større samarbeid på tvers av institusjoner. Hovedfokuset er å bevisstgjøre studentene på moralsk følsomhet og motivere til moralsk engasjement.

 I tillegg til å bruke filmen i undervisning, blir det startet debatter, forelest fra eksempler basert på etiske dilemma og blogget på web. Kurset er bygget opp som en seminarserie. Semendeferi forteller at visning av filmen til studentene setter i gang spennende prosesser og diskusjoner.

– Det var det jeg håpet å oppnå, sier hun fornøyd. Etter at filmen ble vist på konferansen, fulgte en diskusjon. Noen kritiserte virkemidlene Semendeferi hadde brukt, blant annet at det i filmen blir sagt at man ikke kan ha tillitt til en «blind» forsker (for å illustrere bias).

APPE

The Association for Practical and Professional Ethics (APPE) er en internasjonal organisasjon som ønsker å fremme vitenskapelig arbeid av høy kvalitet. Organisasjonen har både enkeltpersoner og institusjoner som medlemmer. APPE ønsker en bevisstgjøring i forhold til etikk og verdier, som en naturlig del av det vitenskapelige arbeidet.

Kilde: http://appe.indiana.edu/

 APPE har en større konferanse én gang i året. Den ble avviklet denne våren i Jacksonville, Florida, USA og samlet ca. 200 deltakere i fire dager; de fleste fra USA, men også vitenskapelige ansatte fra -Frankrike, Russland, Kina, Australia og Norge var representert.

Dette kunne oppfattes som diskri-minerende. Videre mente noen at eksempler fra atombomben, nazi-tiden og miljøkatastofer bidro til mindre tillitt til forskningen. Men flere følte at de ble berørt av filmens innhold. Nettopp det var målet med å lage forskningsetikk på film.

Filmens hjemmeside: www.dearscientists.org