Hjerneforskeren Milena Penkowa var en av Københavns Universitets store stjerner. Hun vant priser og ble fremhevet som et forbilde for unge forskere. Hun hentet inn millioner i forskningsmidler til universitetet og holdt en høy offentlig profil.

På tross av at hun ved flere anledninger ble anklaget for forskningsfusk, steg hun i gradene ved Københavns Universitet og ble i 2009 tildelt den prestisjetunge EliteForsk-prisen.

Det spekuleres også i om hennes nære forhold både til dekanen ved Det Sundhedsvidenskapelige Fakultet, senere rektor ved KU, og til en tidligere vitenskaps-minister, kan ha bidratt til å forsinke avsløringen av forsknings-f-usket.

Penkowa-saken er egentlig en samling av flere, enkeltstående saker, som blant annet inkluderer:

  • Manipulasjon og fabrikkering av forskningsdata
  • Forfalsking av papirer om angivelige rotteforsøk i Spania
  • Forfalskning av fakturaer – skyldte på student
  • Bruk av forskningsmidler til private formål
  • Diktet opp morens og søsterens død for å få utsatt levering av avhandlingen

Les også: - En tankevekker - Intervju med Tore Lunde, leder i Granskingsutvalget, om Penkowa-saken

Tidsforløp 2001–2013

Juli 2001: Milena Penkowa (MP) leverer sin doktoravhandling til Det Sundhedsvidenskapelige Fakultet ved Københavns Universitet (KU).

April 2003: Et enstemmig bedømmelsesutvalg innstiller at MPs disputas ikke skal godkjennes, pga. tvil om et mistenkelig stort antall rotteforsøk hun skal ha gjennomført. MP trekker avhandlingen tilbake. KU vurderer om saken er så alvorlig at den skal sendes til de nasjonale Udvalgene vedrørende Videnskabelig Uredelighed (UVVU).

Desember 2003: Daværende dekan, Ralf Hemmingsen, ber en norsk og en svensk ekspert om en «second opinion» om MPs avhandling, og om det er grunnlag for å sende saken til UVVU.

Februar 2004: Ekspertene konkluderer med at det ikke er grunnlag for kritikk av MPs arbeider og gir i stedet bedømmelseskomiteen skarp kritikk for ikke å forstå forskningen hennes.

August 2004: MP leverer avhandlingen på ny, denne gangen uten artikkelen med rotteforsøkene. Hun forklarer sen levering med at hennes mor og søster har omkommet i en bilulykke.

Oktober 2005: Et enstemmig bedømmelsesutvalg innstiller at MPs avhandling skal godkjennes.

Juni 2005: MP mottar en treårig bevilgning på 5,6 mill DKR fra det private forskningsfondet IMK Almene Fond.

Mars 2006: MP består disputasen og tildeles doktorgraden. Mor og søster lever i beste velgående og deltar på disputasmiddagen.

Februar 2007: På bakgrunn av en konkret henvendelse fra en vitenskapelig medarbeider reiser dekanatet på Det Sundhedsvidenskabelige Fakultet en sak om MP overfor rektor, etter at flere av forskningsresultatene hennes ikke lar seg reprodusere. Henvendelsen videresendes til universitetets Praksisutvalg, som behandler spørsmål om god vitenskapelig praksis.

Juni 2008: Praksisutvalget konkluderer med at det ikke er grunnlag for å kritisere MPs analysearbeid, men at det derimot er grunn til å kritisere hennes (og den viten-skapelige medarbeideren som opprinnelig varslet om saken) veiledning av studentene.

August 2008: MP innstiller seg selv til EliteForsk-prisen, etter avtale med daværende instituttleder ved Institut for Neurovidenskab og Farmakologi.

Januar 2009: MP mottar Videnskapsministeriets EliteForsk-pris på 1,1 mill. DKR. Moren står på gjestelisten da MP får overrakt prisen av kronprinsesse Mary.

Oktober 2009: MP tilbys et ettårig professorvikariat ved Institut for Neurovidenskab og Farmakologi, hvor hun allerede er ansatt som lektor.

Oktober 2010: MP mistenkes for forskningsfusk etter at to studenter fikk motsatt resultat som hjerneforskeren, da de gjentok samme undersøkelse. Forholdet blir meldt til ledelsen ved KU.

November 2010: Rektor og en forsker ved Københavns Universitet sender inn to klager på MP til UVVU.

Desember 2010: Penkowa får sparken fra KU. Det kommer frem at hun har brukt flere millioner av sin bevilgning fra forskningsfondet IMK til private formål. Hun skal også ha diktet opp rosende internasjonal omtale av egen forskning for å sikre seg tildelingen av forskningsmidlene.

Februar 2011: KU anmelder MP for grov dokumentforfalskning og mulig bedrageri i forbindelse med en rekke dyreforsøk i Spania i 2003, på bakgrunn av avsløringer gjort av Weekendavisen. MP skal ha fremstilt falske papirer som skulle forestille å være fra et spansk firma, som bevis for at hun at hadde utført de påståtte rotte-forsøkene.

Mars 2011: Politiet ransaker Penkowas laboratorium, og hun siktes for bedrageri og dokument-forfalskning.

Mars 2011: Kammeradvokaten (advokat for den danske stat) fastslår at rektor ved KU, Ralf Hemmingsen, ikke sjekket Penkowas rotteforsøk i Spania godt nok. Styret ved KU bestemmer at dette ikke skal få konsekvenser for Hemmingsen. KU får også kritikk for at Penkowa i 2008 fikk lov til å innstille seg selv som kandidat til EliteForsk-prisen.

Mai 2011: Vitenskapsminister Charlotte Sahl-Madsen fratar Penkowa EliteForsk-prisen, etter innstilling fra KU.

Juli 2011: KU gir, etter anbefaling fra Det Frie Forskningsråd, et oppdrag til et uavhengig internasjonalt ekspertpanel om å gjennomgå MPs vitenskapelige produksjon.

Juni 2012: UVVU avgjør i de to første av flere saker, at MP har fusket og er ansvarlig for alvorlige brudd på god vitenskapelig praksis. Hun har «handlet forsettlig», gitt «villedende og uriktige opplysninger og foretatt «konstruksjon av data».

August 2012: Det internasjonale panelet finner klare tegn til fusk i ytterligere 15 av Penkowas vitenskapelige artikler fra 2000 til 2005. KU videresender konklusjonene til UVVU som en klage over de 15 artiklene, og ser på muligheten for å frata Penkowa doktorgraden.

Desember 2013: Professor Bente Klarlund Pedersen, medforfatter og seniorforsker på flere av Penkowas artikler, blir av UVVU erklært å ha opptrådt vitenskapelig uredelig, blant annet for ikke å ha oppdaget og reagert på Penkowas manipulasjon av bilder i én artikkel.

– En tankevekker

Tore Lunde

Tore Lunde, leder av Granskingsutvalget. Foto: Trond Isaksen

Intervju med Tore Lunde, leder av Nasjonalt utvalg for gransking av redelighet i forskning (Granskingsutvalget)

 

Hva betyr denne saken for dansk og internasjonal behandling av vitenskapelig uredelighet?

– Jeg frykter at denne saken vil kunne etterlate et inntrykk av at behandling av vitenskapelig uredelighet ikke blir håndtert tilstrekkelig effektivt. Derfor er denne saken i første rekke en påminnelse om behovet for regler og prinsipper for god vitenskapelig praksis. Den viser også at vi trenger gode regelverk og prosedyrer for å sikre grundig og effektiv saksbehandling og etterforskning når det fremsettes påstander om vitenskapelig uredelighet. Tidslinjen i denne saken er urovekkende. Hensynet til forskningsamfunnets omdømme og tillit, og hensynet til de involverte forskere og forskningsinstitusjoner, understreker behovet for at påstander om redelighet blir fulgt tett opp fra første stund. Et annet aspekt ved denne saken er hvilken rolle institusjonene spiller eller bør spille i slike saker, herunder de habilitetsproblemer og liknende som ofte vil oppstå lokalt.

Kunne vi fått en liknende sak i Norge i dag?

– Jeg velger å tro at økt oppmerksomhet rundt forskningsetikk på ulike nivåer, samt opplæring i prinsipper for vitenskapelig redelighet, reduserer risikoen for at noe liknende kunne skjedd i Norge i dag.

– Generelt er det imidlertid vanskelig å etablere helt vanntette systemer som hindrer f.eks. dokumentforfalskning. Vi skal derfor være forsiktige med å lene oss tilbake og tro at dagens regelverk og systemer for håndtering av påstander om vitenskapelig uredelighet, vil være en vanntett garanti mot slike grove brudd i fremtiden. Det er imidlertid grunn til å håpe at dagens regulering vil fange opp eventuelle slike tilfeller i en tidligere fase enn det som har vært tilfelle i Penkowa-saken.

Hva med implikasjoner for annen forskning og andre forskere og medarbeidere?

– Saken bør være en tankevekker for alle forskningsmiljøer som baserer seg på samarbeid, blant annet i forhold til medforfatteres rolle ved publisering av forskningsresultater. Saken illustrerer også hvor viktig det er å sikre muligheten for å kunne etterprøve de forskningsresultater som publiseres.