Komiteene har fått sin myndighet i kraft av en lov, forskningsetikkloven. En komité består ikke bare av forskere og fagpersoner som uttaler seg, men en forskningsetisk komité er et organ som skal uttale seg om spesielle type saker dvs. forskningsprosjekter, sier jussprofessoren.

Anerkjente etiske normer

Forskningen skal være i henhold til anerkjente etiske normer som det står i forskningsetikkloven § 1, og komiteene skal utøve sitt arbeid ved anvendelse av disse normene. – For å utføre sin funksjon har komiteene fått flere virkemidler, forklarer Bernt. – Alle de nasjonale forskningsetiske komiteene har fått ansvar som rådgivende organer i forskningsetikk. I tillegg er Den nasjonale forskningsetiske komité for medisin og helsefag (NEM) og De regionale forskningsetiske komiteer for medisin og helsefag (REK) tildelt oppgaven som godkjenningsmyndighet for forskningsprosjekter som innebærer forsøk på mennesker, herunder forskning på humant biologisk materiale eller helseopplysninger.

 Hva menes med anerkjente etiske normer?

– Anerkjente etiske normer er nøkkelformuleringer i utøvelsen av den skjønnsmessige kompetansen komiteene er tillagt i loven. Det er ikke et spørsmål om hva enkeltpersoner i komiteene måtte mene om etikk i en sak. Etikken skal gjenspeile det som er felles for oss alle. Jussprofessoren forklarer så godt han kan til en «ikke-jurist» og fortsetter:

– At en norm er anerkjent, betyr ikke at den må ha kommet til uttrykk i en lovtekst eller i en fast praksis. Etikk er i siste instans et spørsmål om hvordan vi tenker om moralske valg, og i vår sammenheng hvordan vi begrunner vår aksept eller avvisning av en bestemt type forskningspraksis. I det ligger at testen på om en etisk norm skal anses som anerkjent, er om de argumentene og synspunktene som denne hviler på, blir respektert av – har overbevisningskraft  – i fagfellesskapet og i samfunnet ellers. Dette innebærer et visst dynamisk element. Nye erfaringer, nye problemer, nye argumenter, eller rett og slett generelle holdningsendringer kan flytte grensene for hva som er anerkjente etiske normer. Testen er om andre vil nikke og bekrefte at de sier seg enig i disse normene slik de nå blir begrunnet. Nærmere kommer vi ikke i å definere en anerkjent etisk norm, forklarer Bernt.

– De forskningsetiske komiteene er ikke gitt mandat som «lovgivere» når det gjelder forskningsetiske spørsmål. De har en rettslig forankret og normert oppgave. Det etiske skjønnet skal utøves innenfor de rammene som lovgiver har trukket opp – ved hjelp av formuleringen «anerkjente etiske normer» i lovteksten. Komiteene kan ikke uten videre utøve etisk skjønn som de mener er riktig. De normer de bygger på, må ha en slik oppslutning i forskermiljøet eller i samfunnet at vi kan snakke om en anerkjent etisk norm.

Juridisk eller etisk skjønn?

Er det noen forskjell på juridisk og etisk skjønn?

– I utgangspunktet er det et skarpt prinsipielt skille mellom juss og etikk. Etikk er en prinsipielt ubundet refleksjon over handlingers godhet eller dårlighet, mens juss er handlingsorientert og knyttet til autoritative kilder som fastslår at her har vi en rettsregel med et bestemt innhold som etablerer en lydighetsplikt for alle samfunnsmedlemmer. Det er ikke noen tankemessig umulighet at det som er juridisk riktig, kan være etisk galt, sier Bernt.

– Men jussen vil i mange sammenhenger trekke inn etiske vurderinger som et element når det skal fastslås hva som er gjeldende rett. Og i vår sammenheng er skillet mellom juss og etikk langt på vei fjernet. For det jussen gjør her, er å ta opp i seg etiske normer. Loven viser til etikken, til etisk allmenngyldige normer som vurderingskriterium ved fastleggingen av rekkevidden av lovens regler. Det er en teknikk som jussen bruker i andre sammenhenger også.

– Det kan være et så enkelt som at du for eksempel ikke har lov til å ta urimelig pris på en vare, forklarer jussprofessoren eller å opptre uredelig eller i strid med god forretningsskikk. Når loven på denne måten viser til etiske normer utenfor selve lovteksten, taler vi gjerne om rettslige standarder. Det er tale om en rettslig normering som viser til et normsett som ikke er behandlet av Stortinget, men som finnes ute i samfunnet i form av oppfatninger om hva som er etisk rett og galt på det aktuelle området. Henvisningen i forskningsetikkloven til «anerkjente etiske normer» er en slik rettslig standard.

Mange av diskusjonene i komiteene handler ikke om anvendelse av stringente juridiske normer, men om vurderinger, skjønnsutøvelse, i grenseområdet mellom juss og etikk. Her er en hovedutfordring å definere den etiske referanserammen for disse vurderingene; hvor langt komiteene har mandat til å overprøve den enkelte forskers eller enkelte institusjons egne etiske vurderinger ved utformingen av et prosjekt, avslutter Bernt.

Les også: