Niels Lynøe, leder av Etikrådet ved Karolinska Institutet, mener at med en slik ordning, risikerer man å «dømme» uskyldige og la skyldige «gå fri»

Han sier at det meldes relativt få saker til Centrala etikprövningsnämden, ekspertgruppe for uredelighet, som er instansen som skal utrede uredelighetssaker. Lynøe mener det finnes store mørketall, spesielt med tanke på alle de vitenskapelige artiklene man vet blir trukket tilbake.

Niels Lynøe og Göran Lambertz, leder av Högsta domstolen og hele Etikrådet har rettet sterk kritikk mot den nåværende ordningen. Den svenske stat lar forskersamfunnet selv ta hånd om uredelighet.

– Med tanke på de store verdier som står på spill, er det urimelig at staten lar en statsfinanisert forskervirksomhet håndtere mistanker om uredelighet selv.

Debatten har blusset opp etter at en forsker ble «dømt» av rektor ved en institusjon, men senere frikjent av Centrala etikprövningsnämden. Det problematiske er at forskeren ikke har mulighet til å anke avgjørelsen fra rektor. Slik blir han stående med rektors «dom» til tross for den andre avgjørelsen. I dag finnes ingen instans hvor forsker kan henvende seg. Ekspertgruppen i Centrala etikprövningsnämden fungerer bare som en rådgivningsgruppe for rektorer og ledere.

Kilde: Sjukhusläkaren

I Norge er det som utgangspunkt et lokalt ansvar å behandle saker om alvorlige brudd på god vitenskapelig praksis. Men det finnes også et Nasjonalt utvalg for gransking av redelighet i forskning (Granskingsutvalget), som er opprettet i henhold til forskningsetikkloven. Hit kan alle henvende seg ved mistanker om uredelighet. Hvis utvalget velger å granske en sak, kan utvalgets vedtak ankes jf. forskningsetikkloven. Kunnskaps-departementet nedsetter da et ad hoc utvalg hvis avgjørelse er endelig. Når det gjelder eventuelle sanksjoner, er dette et ansvar for arbeidsgiver eksempelvis rektor på et universitet. (red.anm.)