Forskningsetikk presenterer her konklusjonen i artikkelen:

«Forskning på barn er generelt ønskelig og bør utføres, men genetiske tester reiser særlige problemer. Spesielt gjelder dette mer avanserte tester som gir større grad av vanskelig tolkbare funn. Tolkningen av bioteknologiloven, som er under revisjon, gir sett fra forfatternes standpunkt urimelige vanskeligheter fordi helgenomundersøkelser tolkes til alltid å kunne gi prediktiv informasjon hos barn, selv der formålet er å finne en diagnostisk årsak. Det er å håpe at lovgiver finner løsninger som gjør at de store potensielle nytteverdier i teknikkene bedre kan utnyttes.

Etter vår vurdering er det mye å lære om og av helgenomsekvensering av barn. Hensynet til at viktig forskning også bør inkludere barn tilsier at man ikke bør ha noe totalforbud mot dette. Vår holdning er at det er vanskelig å komme med generelle, allmenngyldige anbefalinger om når man bør tilbakeføre resultater og utilsiktete funn til barn. Dette må vurderes spesifikt i hvert enkelt prosjekt ut fra nytte/risiko-betraktninger og gjeldende lovgivning. I nye prosjekter bør man ha med en gjennomtenkt plan for hvordan dette skal håndteres. Det bør være en helt naturlig del av samtykker og informasjonsskriv å sikre at samtykket er reelt og informert, slik at foreldre og barn i størst mulig grad selv kan bestemme om man ønsker tilbakemelding der dette er praktisk gjennomførbart og lagt opp til i prosjektet. Man bør også ha en plan for hvordan data lagres og eventuelt er tenkt delt med andre forskere samtidig som man sikrer personvernet og unngår at data kommer på å avveie.

Når det gjelder historiske samtykker, vil vi anbefale en pragmatisk tilnærming. Det er investert store summer i oppbygging av våre biobanker og viktig forskning som også kan komme barn til gode kommer ut av disse. Nytteverdien av slik forskning må vurderes opp mot potensielle risikoer. Man bør for hvert prosjekt vurdere om samtykkene med rimelighet kan sies å dekke helgenomsekvensering – og hvis ikke-, – om tiltak som informasjonsbrev, informasjon på nettsider eller andre tiltak eventuelt kan avhjelpe svakheter ved de historiske samtykkene. Samtidig som man skal ha årvåkenhet for problemstillingene knyttet til genomsekvensering av barn i forskning, er det også viktig å unngå ubegrunnet genetisk eksepsjonalisme som i verste fall kan hindre viktig og nødvendig forskning på barn.»

Kommentar fra Jacob Hølen, sekretariatsleder i Den nasjonale forskningsetiske komité for medisin og helsefag (NEM)

 

Portrett, mann

Jacob Hølen. Foto: Trond Isaksen

I all medisinsk forskning skal hensynet til deltakerne gå foran samfunnets og vitenskapens interesser. Dette er ikke minst viktig når det gjelder barn, der man i tillegg har regler som skal sikre at barn kun deltar i forskning som har positive konsekvenser for dem selv eller innebærer ubetydelig belastning og risiko.

 

Et totalforbud mot genetisk forskning på barn vil neppe være i barns interesse. Vi har forventninger til hva genetisk informasjon kan bidra med for mer spesialisert medisinsk behandling, og dette bør også komme pediatrien til gode. Det sentrale må være hvilken konsekvens deltakelsen har for barnet. Barn skal ikke delta i prosjekter som avdekker informasjon som kan bli en belastning for barnet. Dette ligger også i bioteknologilovens lovtekst, som nettopp fokuserer på konsekvensen av den genetiske analysen. Det finnes metoder som kan redusere, eventuelt utelukke, mulighetene for at det gjøres genetiske funn som kan innebære en negativ konsekvens for barnet.

Vi må ikke frykte genetisk informasjon, men som vanlig være påpasselige med at forskningen organiseres og utføres forsvarlig.