Øyvind Foss, er dr. theol og gjesteprofessor i medisinsk etikk i Heidelberg. Han konsentrerer seg i boken om to forskningsområder; Kjernefysikk og arvelighetsforskning eller rasehygiene. Koplingen mellom disse to forskningsområdene knyttet til den ledende forskningsinstitusjon i Tyskland gir et interessant perspektiv på forskningens vilkår, etikk og forskningsetikk.

Beskrivelsen av rivalisering mellom forskere, de systemtro kontra de som bevarte sin integritet, er blant temaene som bringes opp i boken sammen med grusomme historier om overgrep på mennesker, angivelig i forskningens tjeneste.

Mørk fortid

Det tyske Max-Planck-selskapet (MPS) med sine omkring 80 institutter ble i 2006 plassert øverst på «Times Higher Education Supplement-Ranking» og erklært som det fremste forskningssenter i verden utenfor universitetene. Siden 1911, i omkring hundre år, har det nåværende selskapet og dets forgjenger Kaiser-Willhelm-Gesellschaft (KWG) utført forskning. Bemerkelsesverdig mange av de tilknyttede forskere har mottatt nobelpriser. Likevel er ikke boken noe historisk festskrift. Tvert i mot er den en beskrivelse av en institusjon med en mørk fortid, også forskningsetisk sett.

Vi får høre om den dårlige behandlingen som en av selskapets prominente forskere, Albert Einstein, ble utsatt for av andre forskere, blant annet ved KWG både før og etter mottakelse av Nobelprisen i fysikk i 1921. Årsaken var at Einstein var både pasifist og jøde. Det fortelles også om andre forskere som ble fordrevet fra selskapets institutter. Blant dem som ble igjen, var Max Planck en av de få som, ikke uten risiko, forsvarte Einstein på vitenskapelig grunnlag.

Kjernefysikk

Når det gjelder kjernefysisk forskning, hadde Tyskland opprinnelig et forsprang. Forfatteren problematiserer at det ikke skyldes manglende vilje hos de tyske forskerne til å fremstille en atombombe. Derimot var årsaken til at Tyskland allikevel ikke kom først, for liten tildeling av ressurser fra naziregimet. Bomben i Hiroshima førte til et gjennomgripende oppgjør blant kjernefysikere internasjonalt sett.

Auschwitz og arvelighetsforskning

Når det gjelder det andre hovedtemaet i boken, grusomhetene i Auschwitz, er dette allerede avdekket i mange sammenhenger*. Men ved å konsentrere seg om KWG og de ansvarlige forskerne der, får man en interessant forskningsetisk innfalsvinkel.

Josef Mengele, en meget omtalt forsker innen forskningsetikken, var ikke bare lege, men også forsker ved et institutt for rasebiologi under KWG. Han hadde også tett tilknytning til instituttets leder. Da Mengele i 1943 ble beordret til Auschwitz, åpnet det seg opp et «helt reservoar av interessante arvebiologiske tilfeller: tvillinger, dverger, pukkelryggede, forvokste monstre, sinti og roma, jøder, homoseksuelle, politiske motstandere, kriminelle ...». Disse mennesker fikk Mengele adgang til i sin forskning. Selv om mye av forskningsmaterialet blant annet i form av skjeletter ble sendt til KWG-forskningsinstituttet i Berlin, hadde instituttet ingen formell tilknytning til Auschwitz.

Ansvar

Men kunne man unngå å vite hva som foregikk og dermed unngå å ha et ansvar? Dette spørsmålet var sentralt også for oppgjøret i årene etter krigen – eller snarere det manglende oppgjøret, som er godt beskrevet i boken.

Foss konstaterer at det gikk 32 år etter Auschwitz-prosessen og 50 år etter Nürnberg-prosessen før MPS nedsatte en kommisjon til gransking av KWGs rolle under nasjonalsosialismen. Resultatet av granskingen førte til at MPS tok ansvar, og de kom med en altfor sen unnskyldning. Det har også ført til at det i dag eksplisitt fremgår av de forskningsetiske retningslinjene for MPS at dagens ansvar hviler på gårsdagens misligheter.

Mye av grunnlaget for dagens forskningsetikk – ikke minst på det biomedisinske området – kan føres tilbake til deler av tysk forskning. Men tyske forskere levde ikke i isolasjon. De samarbeidet med forskere i andre land, fikk midler fra andre land og mottok en rekke nobelpriser. Rasehygiene, for eksempel tvangssterilisering, forekom i skandinaviske land også etter krigen!

Tross høy grad av selvkontroll fra forskerne påvirkes forskningsetikken også i dag av normene i samfunnet og de politiske konjunkturer. Dermed kan vi stadig ta lære selv om hovedparten av boken omhandler en annen og mer ekstrem tid. Boken er både lesverdig og lettlest.