Carolina Øverlien, sosiolog og forsker på Nasjonalt kunnskapssenter for vold og traumatisk stress (NKVTS), kan kjenne seg igjen i denne balansemetaforen. Hun har i hele sin yrkeskarriére arbeidet med tematikken barn og unge som har levd i vanskelige livssituasjoner.

– Før jeg tok doktorgraden i Sverige, skrev jeg en masteroppgave om barn og unge som hadde opplevd vold i hjemmet. I den sammenhengen hadde jeg kontakt med et krisesenter for mishandlete kvinner. Mitt fokus var barna, som var et tema som det var forsket svært lite på i Norden. Siden da, i 1995, har jeg arbeidet med spørsmål som handler om vold og barn, forteller Øverlien.

Men alle årene med akademisk tilnærming har brakt Øverlien i kontakt med mange barn og unge som har vært utsatt for vold og overgrep.

– Det er strenge regler for slik forskning, forklarer hun. – Alle prosjektene må ha tilrådning fra Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste (NSD).

– Noen ganger har jeg også søkt Regional forskningsetisk komité for medisin og helsefag. Men de har avvist søknadene fordi det ikke handler om helseforskning. – Jeg er opptatt av barnet. Det er viktig at barnets stemme blir hørt. Derfor er jeg glad for at vi i Norge tillater den type forskning jeg gjør mye av. I følge Barnekonvensjonen skal barnet beskyttes, men det har i mange år vært altfor mye oppmerksomhet om beskyttelse versus retten til å bli hørt. Jeg vet blant annet at min kollega i Australia har hatt problemer med godkjenning av sine prosjekter, som vi har system for å håndtere i Norge.

Samtykke

– Når det er påkrevet ber jeg alltid om et samtykke fra foreldrene, før jeg snakker med barnet. Loven regulerer når barnet selv kan ta avgjørelsen, og når enten verge eller forelder må kontaktes (se artikkel side 14). Jeg vil helst snakke med barnet alene. I en situasjon satt barnet på fanget til mor, hun satt veldig nært og klappet på barnet hele tiden. En slik intervjusituasjon er ikke god. Barnet får gjennom en slik adferd «signaler» fra mor om at dette ikke er en god situasjon. Dette påvirker hvordan barnet svarer.

Øverlien føler at uttrykket fritt informert samtykke lett blir et begrep av ord som har et vanskelig innhold.

– Hvordan kan jeg vite at barnet og foreldre forstår til fulle hvorfor jeg forsker, og hva de sier ja til å være med på? Jeg har en viktig oppgave i disse møtene å definere min rolle: Jeg er forsker, ikke hjelper. Noen kan kanskje tro at jeg kan bidra til en bedre situasjon for det enkelte barn.

Frivilligheten kan også diskuteres. Hvis en ungdom på institusjon får vite av leder at nå skal det foregå et forskningsprosjekt, kan det bli slik at vedkommende føler det er viktig å bidra, men egentlig har liten lyst. Jeg kan nok aldri gardere meg mot slike forhold, men er veldig oppmerksom under intervjuet. Om jeg får en følelse av at personen egentlig ikke ønsker å bidra, sjekker jeg det ut for eventuelt da å avslutte intervjuet.

FNs konvensjon om barnets rettigheter (Barnekonvensjonen) ble vedtatt av De forente nasjoner 20. november 1989, ratifisert av Norge 8. januar 1991.

Tillit

Øverlien er opptatt av å bygge tillitt mellom seg selv og informant, men også i forhold til leder på de stedene hun går inn og forsker.

I din artikkel i boka snakker du om både «portvakter og portåpnere». Hvorfor er disse så viktige?

En portvakt er den personen som står nærmest barnet og skal beskytte. Slik skal det være. Når jeg bygger tillitt i forhold til den personen – om det er en leder på krisesenter eller en forelder – kan akkurat denne personen være nødvendig for at jeg får snakke med barnet eller ungdommen. Da går personen fra å være en portvakt til å bli en portåpner.

I denne relasjonsbyggingen er en viktig basis at de som er med, må ha tro på at forskning nytter, at det kan lede til noe godt.

Intervjusituasjonen

Øverlien forteller at hun har snakket med barn helt ned til 5-årsalder. – Jeg samtaler som oftest med informantene bare én gang. De er på krisesenter en kort tid, og det er da jeg har mulighet til å komme i kontakt med dem. Tryggheten i situa-sjonen er helt avgjørende. Vi ønsker å skape en atmosfære rundt barnet som er det motsatte av den vonde opplevelsen de har med seg. Jeg opplever at barn selv også kan beskytte seg ved at de kan bestemme hva de vil si noe om, og de kan stoppe samtalen hvis de ikke liker spørsmålene.

Har du selv stoppet et intervju?

– Det har jeg gjort mange ganger, men avrunder da på en god måte slik at informanten ikke opplever at noe er galt eller ikke er bra nok for eksempel.

Du sier også i artikkelen at «Mitt viktigste etiske krav som forsker og medmenneske var aldri å bli en voksen som svek ennå en gang.» Hva mener du med det?

– Ja, det er en setning som er hentet ut fra en artikkel om den perioden jeg i lengre tid bodde på en institusjon for vanskeligstilt ungdom, jenter. Jeg hadde samtaler med jentene i forbindelse med prosjektet; de fikk tillitt til meg. Fordi jeg bodde på institusjonen, ble jeg kjent med flere av dem utenfor selve intervjusituasjonen. Da var det spesielt viktig å klargjøre at jeg var forsker, medmenneske ja, men ikke terapeut eller omsorgsperson for dem. Denne balansen mellom nærhet og distanse er ikke lett. Da jeg gikk derfra, skulle jeg ikke savnes, min kontakt med dem var slutt. Ingen fikk mitt telefon-nummer for eksempel.

Publisering

Alle som arbeider med kvalitativ forskning og små grupper, vet at det stilles store krav til hvordan resultat publiseres. En forsker har plikt til å anonymisere på en slik måte at ingen kan kjenne seg igjen. Det er en metodisk utfordring som løses på ulikt vis. Carolina Øverlien er tydelig på hvordan hun løser dilemmaet.

– Jeg jobber på en slik måte at jeg ikke «skriver om» det innsamlede materialet jeg får i prosjektet. Når det gjelder sitater jeg bruker, blir de referert nøyaktig slik jeg fikk dem. Men det jeg ofte gjør, er at jeg velger bort deler av intervjuet – både for å beskytte informanten, men også for at jeg ikke vil komme i nærheten av det noen kan kalle «sosial pornografi», vi berører ofte kontroversielle tema. Og selvfølgelig er alle personer, steder eller andre kjennetegn anonymisert.

– På NKVTS utfører vi forskning på oppdrag fra departementer eller gjennomfører prosjekter med midler blant annet fra Norges Forskningsråd. Vi skal selvfølgelig levere resultat. For min egen del vil jeg si at forskningsarbeidet hadde vært uten mening hvis jeg ikke kunne bringe tilbake ny kunnskap som kan gi noe for de gruppene jeg studerer.

Ydmyk

Både erfaring og kunnskap har etter hvert gjort meg bedre som forsker, håper jeg. Når jeg tenker tilbake, har jeg sikkert gjort feil. Underveis gjelder det å være åpen og ærlig; det er det beste man kan gjøre – de etiske valgene og diskusjonene må være med i hele prosessen.

Det er ikke vanskelig å forstå at når man kommer så tett på barns lidelse, setter det spor – også hos en forsker. Så når Forskningsetikk spør om hvordan det er å leve med, svarer Øverlien: – Jeg «bærer» mange informanter med meg, noen husker jeg bedre enn andre. Slik blir arbeidet også en del av meg.