Det mener forsker Hilde Lidén. Hun og kollegene hennes sto overfor en rekke forskningsetiske utfordringer da de skulle kartlegge hvilke livsvilkår og levekår mindreårige asylsøkere lever under. Vi snakker om gruppen asylsøkere mellom 15 og 18 år som bor på mottak under utlendingsmyndighetene (UDI) sitt ansvar.

Forskerne møtte her noen redde barn og unge som formidlet sin desperasjon over en vanskelig situasjon. Hvordan beholder man da distansen som forsker og ikke lar seg bli overmannet av sympati og inntar aksjonistrollen?

Sammensatt gruppe

Noe av det første som slo forskerne da de møtte barna og ungdommene på asylmottaket, var hvor sammensatt denne gruppen er. Noen kom rett fra hjemlandet. Andre hadde vært på reise lenge. Noen hadde hatt dramatiske opplevelser på veien. For andre hadde det vært mindre dramatisk.

Brukte utradisjonell metode

Forskerne bestemte seg for å bruke en utradisjonell forskningsmetode, kalt PhotoVoice. Metoden går ut på at hver enkelt informant får utlevert et kamera. De blir bedt om å ta bilder av ting som de er opptatt av i hverdagen.

Når forskeren møter informanten igjen, er noen vanlige spørsmål: Hvorfor tok du dette bildet? Hva forteller dette bildet?

Fikk disse fotoene fram noe dere ikke kunne fått fram ved hjelp av det tradisjonelle forskerintervjuet? spør vi Hilde Lidén.

– Da forskningsgruppen oppsummerte erfaringer vi hadde gjort, var alle veldig positive. Og vi var overrasket over hvor gode dataene var. Vi hadde fått fortellinger og refleksjoner over barna og ungdommenes livssituasjoner som jeg ikke tror vi ville fått om vi bare hadde brukt intervjuguide, forteller Lidén.

Sterke bilder

Noen tok bilder av hverdagslige ting, som oppvasken eller bamsen sin. Andre konstruerte bilder.

Et eksempel er bilder som symboliserer uvisshet og motløshet, som jenta som sitter foran vinduet på mottaket og ser tomt ut i luften. Et annet eksempel er gutten som hadde lagt en løkke rundt halsen.

– Det var mange sterke uttrykk i dette materialet, forteller Lidén.

Metoden forskerne brukte, blir stadig mer brukt av samfunnsforskere som forsker på marginaliserte grupper. Men metoden har sine etiske implikasjoner, innrømmer hun.

– Bildene er visuelle og konkrete. De er tatt av mennesker som er i en ekstrem livssituasjon. I hvilken grad vet de konsekvensen, når de gir oss rett til å bruke disse bildene? I hvilken grad forstår de hvordan vi skal anvende bildene?

Lidén og hennes kolleger brukte en del av bildene i forskningsrapporten og i formidlingen fra forskningen, men ikke alle. Det er viktig at personene på bildene ikke er gjenkjennelig. Og i noen grad også at de ikke blir for sterke.

– I rapporten valgte vi for eksempel bort fotoet av gutten med en løkke rundt halsen. Det ble for sterkt.

For de unge enslige asylsøkerne var det viktigste å få fram sin livssituasjon, og hvor vanskelig de har det. Hvordan vurderer dere om de bør beskyttes mot seg selv og ikke ser konsekvensen av hva de viser fram?

– Jeg tenker av og til motsatt: Kanskje burde vi formidlet deres opplevelser enda sterkere og helt usensurert? Gjennom bildene ønsket de å fortelle hvilken håpløs situasjon de er i. Jeg tror kanskje at vi som forskere også kan bli for feige i formid-lingen av disse historiene, ikke bare for dristige.

Lidén forteller at det sterkeste intervjuet hun hadde i dette prosjektet, var ett med en gutt på 17 år som hun visste skulle bli hentet av politiet neste morgen og sendt ut av landet.

– Jeg visste. Han visste ikke. Skulle jeg likevel gjennomføre intervjuet?

Lidén vegret seg, men vurderte at det uansett var viktig for gutten å få fortelle om sin situasjon.

– Han var livredd for å bli sendt videre og ønsket å formidle sin fortvilelse. Jeg mener det var viktig å la ham gjøre det.

Fem–seks om morgen neste dag kom flere politifolk inn på mottaket og hentet ham.

– For mange er det er jo det dette handler om. Og når man blir konfrontert med det, er det selvsagt sterkt. Men man skjønner også bedre hva det er de står oppe i.

Må jobbe med distansen

Er det en fare at dere som forskere får så stor sympati for disse asylsøkerne, at dere ikke klarer å være objektive nok i forhold til forskningsoppdraget?

– Naturligvis blir man sterkt berørt. Men skal vi jobbe innen dette feltet, må vi forstå premissene. Vi må også hele tiden jobbe med å oppnå distanse.

Vi vet at barn og unge kan utvikle psykiske problemer i situasjonene vi forsker på. Derfor er det viktig å frem disse historiene. Hvem snakker barna og ungdommene med når de ikke har noen nære rundt seg? Hvilke overlevelses-strategier har de?

Hva tenker du selv om dagens regelverk og praksis overfor asylsøkende barn og ungdommer?

– Vi må naturligvis ha et regelverk som skiller mellom de som utnytter systemet, og de som har en god grunn for å legge ut på flukt, svarer Lidén. Men etter å ha forsket i dette feltet, ser hun hvor problematisk det er å skille gruppene fra hverandre.

– Av og til tenker jeg: Er systemet kompetent nok til å ta disse vanskelige avgjørelsene? Myndighetene har et ansvar for å få en sak tilstrekkelig belyst, og kanskje er dette spesielt viktig når vi står overfor så unge mennesker. Men barn forstår ikke dette lovverket, som enten gir dem opphold eller sender dem ut. Noen ganger forteller de myndighetene om det som er viktig for saken sin. Andre ganger kommer det som kan gi dem opphold i Norge, ikke godt nok fram. Av og til blir det nok derfor tatt feil avgjørelser.

Dersom du som forsker sitter med informasjon som tilsier at en person bør få bli, men vedkommende likevel blir sendt ut. Hva gjør du da?

– Det viktigste for oss er å synliggjøre erfaringer og påvirke rammebetingelser. Men vi må ikke bli aksjonister. Da mister vi vår legitimitet som forskere, mener Lidén.

Et informert samtykke?

En av de største utfordringene ved å forske på denne gruppen, er å plassere seg selv som forsker overfor informantene. Å forklare hvem man er og hvorfor man forsker på dem, forteller Lidén.

– De kommer fra andre kulturer og synes det er vanskelig å forstå forskjell på forskere og politi, mottaksansatte og ansatte for utlendingsmyndighetene. Politiet i Norge er uformelt i forhold til det de er vant til. De som er ansatt på mottaket, er deres omsorgspersoner, samtidig som de er ansatt av UDI. Jeg, som forsker, jobber på oppdrag fra UDI.

– I hvilken grad kan forskeren formidle informasjon videre til myndighetene? Kan jeg, forskeren, påvirke saken deres positivt?

– Dette er helt klart komplisert. Det gjør det til et vanskelig felt å forske i. Og det er mange forskningsetiske fallgruver her.

– Men samtidig: Det er svært viktig at historiene til disse barna og ungdommene blir fortalt, avslutter Lidén.

Om prosjektet

Hilde Lidén er forsker ved Institutt for samfunnsforskning (ISF). Hun har forsket på barn siden slutten av 1980-tallet, da hun drev feltarbeid blant sigøynere i Norge. I 2011 og 2012 var Lidén leder for et forskningsprosjekt kalt «Levekår i mottak for enslige mindreårige asylsøkere», på oppdrag fra UDI. Ketil Eide, Knut Hidle Ann-Christin Nilsen og Randi Wærdahl var også forskere på dette prosjektet.

Enslige mindreårige asylsøkere bor på egne mottaksavdelinger. Der skal de få omsorg og ha en trygg og meningsfull hverdag. Intervjuene foregikk på slike mottaksavdelinger.

Rapporten etter Levekår-prosjektet konkluderte blant annet med at det er spesielt behov for å bedre livssituasjonen for de mindreårige som må oppholde seg lenge på mottakene. I rapporten kom forskerne med en rekke anbefalinger for å bedre forholdene for enslige mindreårige asylsøkere.

Les rapporten «Levekår i mottak for enslige mindreårige asylsøkere»