Djuve har i en årrekke forsket på innvandring og integrering. Men samtykke, dét synes hun fortsatt er like vanskelig.

– Hva som er et informert samtykke, vil alltid bli et skjønnsspørsmål, mener hun. Og kanskje bør det ikke være noe annet heller.

– Jeg tror ikke noe forskningsetisk regelverk kan fastslå i detalj hvordan vi kan få et informert samtykke. Regelverket er en god støtte, men forskeren vil alltid måtte gjøre en selvstendig vurdering. Ved personlige intervjuer må vurderingen gjøres i hvert enkelt tilfelle.

Språk er ikke nok

Er man for mye i tvil om forskningsdeltakeren har oppfattet hva han eller hun er med på, så bør man unnlate å intervjue vedkommende. Djuve har gjort det.

– Ja, det har hendt at jeg ikke har klart å forsikre meg om at informanten har forstått hva min rolle er, og hva informasjonen skal brukes til. Da har jeg avbrutt intervjuet. Jeg kan aldri gå på akkord med et så grunnleggende forskningsetisk prinsipp som informert samtykke.

I slike tilfeller dreier det seg gjerne om mennesker med dårlige norskkunnskaper. Men å forstå språket er heller ikke tilstrekkelig, mener Djuve.

– Enda vanskeligere blir det om informanten min ikke forstår hvem jeg er, eller hvilken rolle jeg har som forsker. Det hender jeg må bruke mye tid på å forklare hva en forsker er, at vi er noe annet enn politi eller utlendingsmyndighet. Og at vi har taushetsplikt. Når man må starte med såpass grunnleggende informasjon, er det i seg selv grunn til å være ekstra varsom – hvor informert kan egentlig et samtykke bli med et sånt utgangspunkt?

Fafo bruker ofte skriftlige samtykkeerklæringer. Personlig synes ikke Djuve det er viktig om samtykket skjer skriftlig eller muntlig. Det viktigste er at deltakeren har forstått hva de samtykker til. Et skriftlig samtykke kan være nokså illusorisk – mange er vant til å sette navnet sitt på skjemaer de ikke forstår.

Altfor sjelden konsekvenser

Verken forskeren eller informanten kan vite hvordan resultatene av forskningen blir presentert i mediene – eller hvordan en politiker kan komme til å bruke kunnskapen. Det bør forskeren ta et forbehold om når samtykke skal gis. Djuve mener likevel det er et større problem at forsknings¬resultater ikke får en konsekvens for informanten, at det ikke skjer noe som et resultat av forskningen, enn at det å delta i forskning får uheldige konsekvenser for informantene.

– Når vi intervjuer brukere av Nav eller andre offentlige tjenester, sier vi ofte at vi håper at forskningen vår skal bidra til forbedringer i tjenestene. Vi lover ingenting. Men det kan likevel bli oppfattet slik. Vi opplever oftere at informanter konfronterer oss med at forskningen ikke fikk noen konse¬kvenser for dem, enn vi opplever det motsatte.

Vanskelig å si nei

Djuve og andre samfunnsforskere rekrutterer ofte sine forskningsdeltakere via offentlige tjenester. Dette kan være problematisk for samtykket, mener hun.

– Man kan av og til lure på hvor fritt samtykket er, når for eksempel læreren ved voksenopplæringen du er elev ved, spør om du vil være med i et forskningsprosjekt. Hvis dette er en person vedkommende er i et tillitsfor¬hold til, kan det bli vanskelig å si nei. Da er min oppgave som forsker å forsikre meg om at deltakeren ikke føler at han er under press.

Diskuterer regelmessig

Samtykke skaper altså flere kompliserte spørsmål, ser Djuve. Hun er glad for at Fafo regelmessig har interne samlinger hvor forskningsetiske spørsmål diskuteres.

– Vi samfunnsforskere havner stadig i etisk vanskelige situasjoner. Mange av dem vi forsker på, er i utgangspunktet i sårbare situasjoner, og det er svært viktig å unngå at noen opplever seg presset til å gi fra seg informasjon som de egentlig ikke vil ut med. Regelverket kan aldri bli detaljert nok til å løse disse utfordrin¬gene for oss. Derfor bør vi hele tiden diskutere etikk, og ta sjansen på å ta et kritisk blikk på egne og andres vurderinger.