Min interesse for voldsforskning startet da jeg arbeidet med et forskningsprosjekt om hvordan bildemedier påvirker barns virkelighetsforståelse, forteller Bjørnebekk.

– Det ble konkretisert gjennom å undersøke hvilke kunnskaper og holdninger 11 åringer hadde om det å være gammel. Foruten å svare på et spørreskjema fikk barna også i oppgave å forklare dette gjennom tegning. Det jeg oppdaget da, var at en del gutter tegnet eldre folk som ble påført vold. Den mest ekstreme voldsskildringen omhandlet en eldre dame som ble utsatt for voldtekt. Jentene derimot tegnet mer filosofiske tegninger; som en gammel dame som satt alene i en stue og strikket eller spiste på julaften, mens veggen var prydet av bilder av barnebarn over en tom sofa.

Barna som var med i undersøkelsen, hadde fått sin forståelse gjennom medier på ulikt vis. Noen hadde lite omgang med eldre i sin egen hverdag og høyt forbruk av bildemedier. Det var disse som oftest hadde forestillinger om eldres situasjon som var preget av vold, forklarer Bjørnebekk. – Dette gjorde meg nysgjerrig på tematikken vold og barn. Hvorfor hadde barna fått disse oppfatningene som viste seg i tegningene? Og kunne denne kunnskapen brukes i forhold til å forstå utvikling av kriminalitet? Disse spørsmålene var bare noen av dem jeg stilte meg, og som brakte meg videre til nye prosjekt – både i regi av Forskningsrådet og Nordisk ministerråd. Denne erfaringen førte meg til Politihøgskolen (PHS) i 1993, hvor jeg siden har vært.

Voldsforskning

Ragnhild Bjørnebekk er en av landets fremste voldsforskere, hun mer enn noen har erfart det temaet hun skriver om i boka: Kildevern: Dilemmaet og utfordringer for forskere som studerer sensitive tema. I artikkelen belyser hun ulike sider av hva en politiforsker kan bli utfordret på som kildevern, taushets- og varslingsplikt, formidlingsrett og formidlingsplikt.

– Jeg måtte ha samtaler med og sette meg inn i arbeider til jurister og flere forskere for å skrive artikkelen. Juss og det forskere anser som forskningsetikk knyttet til taushet og kildevern, er ikke alltid én og samme sak, sier hun med et smil.

– La meg ta et eksempel på et dilemma som vi møtte i et prosjekt her på PHS, sier Bjørnebekk.

– For noen år tilbake hadde vi et doktorgradsprosjekt som skulle gi oss mer kunnskap om hvordan politiet arbeidet i familievoldsaker. Målet var å finne ut om metodene var gode nok, og hvordan de eventuelt kunne bli bedre. Denne kvalitative forskningen viste seg å kreve et fritt informert samtykke fra alle de tilstedeværende. Ikke bare fra de politifolkene som skulle studeres, men også fra de personene som var i de berørte familiene hvor volden utspant seg. Men det sier seg selv at man kunne ikke få samtykke fra familien før politiet kom til stedet eller under selve inngrepet. En voldssituasjon er så kaotisk at en forskers behov for samtykke blir helt umulig der og da.

– Prosjektet ble ikke godkjent av Rådet for taushetsplikt og forskning. De mente at forskeren i den situasjonen ville få tilgang til taushetsbelagte opplysninger om de berørte personene. Det førte til at forskeren måtte endre design på prosjektet, fra en god design til en mindre god design. Prosjektet ble da en spørreundersøkelse med intervju av de politifolkene som hadde vært med inn i familiene; politiet evaluerte dermed sitt eget arbeid.

– Dette eksemplet illustrerer hvordan kravet til samtykke i forbindelse med taushetsbelagte opplysninger, hindrer vår mulighet til kvalifisert kunnskap. Selve fenomenet ble ikke studert i sin bredde, sier Bjørnebekk litt oppgitt.

PHS har etter denne erfaringen fremmet et forslag til lovendring om at taushetsplikten ikke bør være et hinder for forskning som innebærer observasjoner av politiets eget arbeid. Men forslaget er ennå ikke fulgt opp i form av lovproposisjon.

Varslingsplikt

Den anerkjente forskeren vet hva hun snakker om når hun også bringer på banen temaet «varslingsplikt».

– En forsker har plikt til å varsle hvis han eller hun får kjennskap til at det skal begås straffbare handlinger. Denne bestemmelsen finner vi i § 139 i straffeloven, avvergeparagrafen, forklarer Bjørnebekk. Men denne plikten kan komme i konflikt med kildevern og taushetsplikt. Det har hun et godt eksempel på.

For noen år tilbake arbeidet Bjørnebekk med et prosjekt som skulle undersøke hva som gjorde at ungdom utviklet vold og kom på kant med loven. I praksis førte det til mange samtaler med unge kriminelle. En av hennes informanter, beskrev en i hans gjeng som var blitt alvorlig syk og i fare for å dø. Informanten rapporterte at gjengmedlemmet var opptatt av å hevne en situasjon og hadde uttrykt at han ville drepe en person. Siden gjengkompisen likevel selv skulle dø, gjorde det jo ingenting å få en straff.

– Denne opplysningen ga meg våkenetter, forteller Bjørnebekk.

– Det endte med at jeg gikk til politiet selv om jeg hadde lovet informanten full taushet. Jeg beskrev saken for politiet. De mente at trusselen ikke var reell. Dette eksemplet viser at varslingsplikten står sterkere enn taushetsplikten.

Et annet dilemma som Bjørnebekk fra tid til annen opplever, er når hun skjønner at informanten virkelig trenger hjelp for store traumer de har opplevd. – Da er det min plikt å hjelpe dem videre ved for eksempel å veilede til behandling. Når jeg i samtykkesamtalen forklarer ungdommene at jeg kan komme til å måtte gå videre med taushetsbelagt opplysninger, hvis jeg får vite noe som er svært alvorlig og faller inn under varslingsplikt, sier det seg selv at opplysninger kan bli holdt tilbake. Konsekvensen kan bli forskning av dårligere kvalitet.

Men jeg har likevel ikke inntrykk at informasjon tilbakeholdes. De jeg har intervjuet, er vanligvis svært åpne både i sin informasjon og refleksjoner. Mange uttrykker også i etterkant at intervjuene har vært positive i deres forståelse av egen situasjon og utvikling.

Publisering

– Noe av det som er aller vanskeligst for meg, er når jeg skal publisere resultatene fra forskningen, innrømmer Bjørnebekk.

– Det er et møysommelig arbeid å anonymisere data slik at ingen av de som har vært med i forskningen, kjenner seg igjen. De er lovet anonymitet – samtidig må dette ikke føre til at data kommer uriktig fram. Jeg skriver aldri hvor informantene kommer fra, hvilke aktiviteter de er opptatt av osv. Det er viktig å konstruere situasjoner som viser de samme mønstrene som jeg fant fram til i forskningen. Alle disse forandringene gjør jo at jeg endrer noe på opprinnelige data som kan bidra til gjenkjennelse, men som ikke er vesentlig for å forstå fenomenet eller som vil endre resultatet. Innholdet står alltid igjen. Det er et etisk dilemma å omskrive enkelte data, men ingen annen måte å løse det på slik jeg ser det. Dette er da også omhyggelig omhandlet i en del forskningslitteratur og forskningsetiske retningslinjer i flere land.

Denne vanskeligheten til tross; Bjørnebekk ser som sin aller viktigste oppgave at resultatene fra forskningen skal gjøres kjent i miljøer som trenger kunnskapen. Denne formidlingsoppgaven tar hun på det største alvor, selv om det tar mye tid. – Forskningen er ikke ferdig før den er publisert og formidlet, avslutter hun.*

* Les hele artikkelen i boka Forskeres taushetsplikt og meldeplikt. Kan bestilles gratis på http://www.etikkom.no/Vart-arbeid/Hva-gjor-vi/Publikasjoner/