Det kan høres ut som en selvfølge. Men er det ikke, mener Gulbrandsen. Han er forsker i kommunikasjon mellom lege og pasient ved Klinikk for helsetjenesteforskning og psykiatri, Universitetet i Oslo.

En dårlig kultur

Gulbrandsen har bakgrunn som spesialist i allmennmedisin og samfunnsmedisin. Han ble interessert i kommunikasjon da han som lege forsto hvor lite av den informasjonen legen gir til pasienten, som blir oppfattet. Han har ikke forsket på samtykke generelt, men mener det samme i høy grad gjelder også her.

– Dårlig kommunikasjon og informasjon er et generelt problem i helsevesenet. Noe av årsaken er at kommunikasjonsundervisningen under legeutdanningen legger liten vekt på faktaformidling. Når det så kommer til forskning, blir dette problemet ytterligere forsterket. Helsevesen og leger bruker for liten tid til å forsikre seg om at sentrale fakta i samtykkeerklæringer er forstått, mener han.

Vanskelig å få nok pasienter

Sviktende undervisning er altså én årsak. Men det finnes også andre årsaker, mener Gulbrandsen.

– Forskere som driver med klinisk, medisinsk forskning har ofte problemer med å få tak i nok pasienter til studiene sine. Derfor er det fare for at legen bruker tilliten pasienten har til ham, for å «selge inn» studien.

– Legene befinner seg i en interessekonflikt. Skal du gjøre kliniske forsøk, er det maktpåliggende at du får nok pasienter til studien din. Vanligvis er det i medisinske studier en rekke eksklusjonskriterier som gjør at du til sist sitter igjen med en avgrenset mengde pasienter. Da kan det bli vanskelig for deg å gi nøytral og balansert informasjon til pasienten.

Dessuten er alvorlig syke pasienter ofte så fortvilet at de sier ja til hva som helst som kan gi dem et lite håp om bedring.

Når forskningsleder i tillegg ofte også er behandlende lege, blir dette med«fritt og informert» samtykke enda mer problematisk, mener professoren.

Samtykke blir forsikringspapir

I norsk helsetjeneste legges det stadig større vekt på dokumentasjon. Mye av dette handler om å skaffe seg ryggdekning.

– Det er dokumentert at samtykkeerklæringene blir større og større. De ligner litt på forsikringskontrakter. Syke mennesker forventes i dag å forholde seg til skriv som er så detaljerte og kompliserte at mange verken har mulighet eller krefter til å ta inn over seg hva de sier ja til å være med på. Pål Gulbrandsen er kritisk til dette.

– Informasjonsskriv bør tvert imot være så korte og lett forståelige som mulig. De må fremheve saklig kunnskap om risiko som alle kan forstå. Slik er det ikke i dag.

– Når det står i et skriv at dødsrisikoen ved å delta i en studie er 1 % eller

1 ‰, vet vi at folk ikke klarer å forholde seg til dette. Forskning tyder på at grafisk fremstilling av tall med piktogrammer er nødvendig, men ikke tilstrekkelig. Legen må i samtalen forsikre seg om reell innsikt.