Michèle Lamont er professor i sosiologi ved Harvard University. Hennes studie handler om det viktige, men understuderte fenomenet flerfaglig fagfellevurdering, utøvelse av bredt akademisk skjønn. Den har vakt stor oppmerksomhet, både på grunn av kvalitet og samfunnsrelevans.

Hvordan rangerer forskere fra forskjellige disipliner søknader i situasjoner hvor bare noen få prosent blir valgt ut? Hvordan blir de enige om hvilke søknader som er best?

Det handler om prioriteringsdiskusjoner i flerfaglige ekspertpaneler, ansikt til ansikt, i fem amerikanske forskningsfond. Søkerne er doktorander, postdoktorer og etablerte forskere i kultur- og samfunnsfag. Over en toårsperiode intervjuet og observerte Lamont 12 komiteer. De som vurderte kom fra 13 forskjellige fag. Som eksperter vurderte de altså ikke bare søknader fra eget fagområde, men først og fremst fra andre fag. Hver enkelt må argumentere overbevisende for eller imot søknader fra eget felt, og ha gode poenger for eller imot søknader fra andre.

Analyse og innsikt

Boken inneholder en rekke interessante beskrivelser, analyser og generelle innsikter. I 7 kapitler drøftes 1) studiens forskningsopplegg, med eksemplarisk vekt på forskningsspørsmålenes overordnede rolle; 2) hvordan denne type ekspertgrupper fungerer; 3) likheter og forskjeller mellom kunnskapskulturer i forskjellige fag, med et fokus på spenninger mellom «harde» («positivistiske») og «bløte» (fortolkende) kulturer; 4) de uformelle regler, normer og verdier de sakkyndige faktisk forholder seg til i paneldiskusjonene; 5) de mange forståelser av hva som menes med «kvalitet», hvor relevans og originalitet står sentralt, men også «moralske kvaliteter» som dristighet og ydmykhet; 6) spenninger mellom rendyrkede internvitenskapelige hensyn og hensyn som rimelig spredning mellom fag, institusjoner, etnisitet og kjønn; 7) implikasjoner av studien for andre kontekster, som evalueringer i Europa eller enfaglig fagfellevurdering.

Viktig bok

I en svært kort presentasjonen av en spennende og viktig bok, må man begrense seg til å omtale noen få aspekter. Jeg tar for meg et par. I kapittel 3 om disiplinkulturer, skiller Lamont mellom fire kunnskapskulturer. Særlig to står sterkt blant hennes utvalg av forskere. I alle fagene var en historisk-hermeneutisk stil mest utbredt, orientert mot dokumentasjon og analyse av sosiokulturelle fenomener plassert i historisk tid og sosialt rom. En «positivistisk stil» står sterkest blant samfunnsviterne. Denne stilen er preget av hypotesetesting og generalisering. Det er betydelige spenninger mellom disse kulturene. Vi har å gjøre med bruddflater mellom forskjellige, underliggende forskningstradisjoner – som en slags tektoniske plater – noe som både disponerer for gjensidig mangel på forståelse mellom fag, og for spenninger innenfor enkeltfag.

Kollegialitet

Ifølge Lamont oppfatter de sakkyndige sine vurderinger som riktige og legitime, noe hun er enig med dem i. Hvordan produserer sakkyndige fra forskjellige fag og kunnskapskulturer felles vurderinger som de selv oppfatter som balanserte og rimelige? Kollegialitet er en vesentlig del av svaret. Kollegiale sakkyndige er godt forberedt til møter; demonstrerer ikke bare spesialisert ekspertise, men også bredde; kan uttrykke seg presist og i korthet; klarer å snakke forståelig over faggrenser; respekterer ikke bare ekspertisen i andre fag, men også de andre ekspertenes følelser og verdighet.

Konsensus

Lamont beskriver og analyserer produksjonen av konsensus om vurderinger som en prosess preget av kollegialitet, saklig argumentasjon og forståelse av prosessens uformelle vitenskapelie verdier og normer. En generell innsikt hun argumenterer for, er denne: «Panel deliberations follow principles analogues to those that some theorists prescribe for deliberate democracy» (side 116).

En slik konklusjon står i et spenningsforhold til enkelte machiavelliske perspektiver i samtidens forskning om forskning med sin vekt på manipulasjon og usaklig maktbruk. Jeg synes Lamont har argumentert overbevisende for sin analyse.