Hvordan kan det ha seg at et lite land som Norge i dag har en databank som blir sett på som ganske unik, både med hensyn til størrelse, egenskaper og kvalitet? Vi har snakket med professor Kristian Hveem som er daglig leder ved HUNT forskningssenter og biobank. Han kan fortelle oss både om bakgrunn, og hvordan databanken i dag drives, for å være leveringsdyktig på data til forskere.

Da du engasjerte deg som HUNT-forsker for snart 20 år siden, hadde du vel ikke forestilt deg hva et enkelt forskningsprosjekt skulle bli til?

–Nei, dagen i dag var ikke mulig å forutsi. Starten på det hele var en befolkningsundersøkelse begrenset til Nord-Trøndelag, først og fremst for å studere blodtrykksvariasjonen i en normalbefolkning. Man hadde en følelse av at behandlingsgrensene ble satt for lavt, at for mange ble medisinert. 75 000 nordtrøndere ble med i rosjektet, kalt HUNT 1 (1984–86).Resultatet førte bl.a. til et allmennmedisinsk handlingsprogram med anbefaling om nye behandlingsgrenser, samt en rekke andre vitenskapelige publikasjoner Deretter fulgte en ny befolkningsundersøkelse i 1995, HUNT 2. Her deltok 65 000 voksne og hele 46 000 av deltakerne fra HUNT 1 ble med på nytt. Denne gangen var det en enda bredere forskningsplattform, med bl.a. større vekt på psykisk helse. I tillegg til å gjenta en rekke målinger fra HUNT 1, ble det for første gang tatt blodprøver av alle. Dette ble den egentlige starten på HUNT biobank. Den siste store undersøkelsen gikk i 2006, HUNT 3. I alt har 126 000 personer bidratt. Mange har møtt tre ganger, inklusive meg selv, sier Hveem med et smil.

Samtykke før og nå

Mye har skjedd i forhold til hvordan betingelsene omkring forskning på mennesker foregår. I 1984 var det ingen krav om informasjonsskriv og informert samtykke; noe som i dag er et lovbestemt forskningsetisk krav. – Vi lagde likevel et informasjonsskriv til befolkningen, og selvfølgelig hadde personene som deltok, sagt «ja» til å bli med; siden de valgte å stille opp.

Forskningsetiske komiteer, både de nasjonale og regionale, ble ikke grunnlagt før på nittitallet. Først da fulgte etter hvert både lover og retningslinjer i Norge og internasjonalt som er blitt bestemmende for kravene til medisinsk forskning slik vi arbeider i dag, forklarer Hveem.

Han forteller at både HUNT 2 og 3 har praktisert det som kalles «brede samtykker». Med det menes at man innhenter samtykke ikke bare for et enkelt prosjekt, men samtykker til forskning innenfor et større, men definert område. – Da vi skulle sette i gang HUNT 3, hadde vi en del diskusjon med Datatilsynet. De ønsket at vårt infoskriv skulle være så spesifikt som mulig. Jeg mener det er viktig å ha en god balanse mellom ikke å fylle et skriv med så mye info at mottaker får et problem med å forstå, men likevel ivareta et visst krav til detaljer i informasjonen. Vi ble enige til sist, sier professoren.

Når Hveem forteller oss at HUNT databank faktisk inneholder så mye data som 6 000 variabler fra 126 000 personer, som igjen kan kobles mot andre data, skjønner vi at banken kan sammenlignes med en Sareptas krukke; en nesten uuttømmelig kilde.

Men hvordan sikres personvern for alle disse opplysningene; det må kreves mye både av mennesker og teknologi?

– Alt som er lagret i databanken er personidentifiserbart, men avidentifiseres*. Hos HUNT er det noen få utvalgte personer som håndterer denne viktige funksjonen og bare disse har tilgang til koblingsnøklene. Vi arbeider hele tiden med sikkerhet knyttet til databehandling og oppbevaring, forklarer Hveem.

Genanalyser – større utfordring?

Den teknologiske utviklingen har ført oss dit hen at arvematerialet vårt, genene, kan analyseres ned til minste detalj. Dette gir mulighet for mye ny kunnskap. HUNT 2 hadde allerede mange prøver liggende, men hva skulle til for å kunne benytte disse til genetiske analyser? Deltakerne hadde opprinnelig ikke samtykket til slikt bruk. Det ble en utfordring for HUNT.

–Vi sendte derfor i 2001 et brev til alle deltakere i HUNT 2 om at vi også planla genetiske studier, og at de selvfølgelig hadde mulighet til å trekke seg fra slik forskning, forklarer Hveem. – Det førte til at 1100 trakk seg den gangen. Vi opplevde senere at 450 av disse likevel ønsket å delta i HUNT 3. Jeg håper og tror at dette sier noe om folks tillit til HUNT og speiler hvor viktig kommunikasjon mellom forskere og befolkningen er, mener Hveem. – De som likevel ble med videre, endret sannsynligvis mening etter å ha fått vite mer. Når det gjaldt HUNT 3, ble det informert om muligheten for genanalyser i det opprinnelige samtykket.

Dere er i noen sammenhenger blitt kritisert for ikke å legge nok vekt på risikoen ved genforskning og problematiseringen omkring anonymitet. Hva mener du om det?

– Det er jeg ikke enig i. Som nevnt har vi informert tydelig om dette flere ganger; ikke bare i brevs form, men også ved hjelp av media, egne nettsider og møter. Etter utsendelsen av informasjonsskrivet om genanalyser, deling av data og opplysninger om reservasjonsretten, var det knapt 30 personer som reserverte seg. Kun et fåtall ønsket at all identifiserbar informasjon skulle slettes; og at det biologiske materialet skulle fjernes.

Data ut av landet

I forbindelse med nye genetiske studier og helgenomsekvensering** ønsket vi å gjennomføre en spesiell form for datadeling. Vi skulle sende anonymiserte data til internasjonale databaser, for eksempel  dbGaP. Derfor valgte HUNT, etter initiativ fra Regional komité for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK), å sende ut et tydelig informasjonsbrev. Dette gikk ut til alle 95 000 gjenlevende HUNT-deltagere. I brevet beskrives blant annet hva internasjonalt samarbeid om genanalyser innebærer.

– Alle data som sendes ut av landet, er avidentifiserte. Noen er også helt anonymiserte; dvs. de kan ikke spores tilbake til enkeltpersoner da koblingsnøkkelen er slettet.

 Diskusjonen rundt genetiske studier har gått på om det likevel er mulig å spore opp hvem som har avgitt materialet, via såkalt bakveisidentifisering.

– Vi kan aldri helt utelukke at det kan skje, men vi kan kun jobbe for at den risikoen skal reduseres til et minimum. Hvis man skal forsøke å avsløre identiteten til de personene som har avgitt det genetiske materiale, vil det være snakk om ulovlig datainnbrudd eller brudd på inngåtte avtaler, sier Hveem.

Han forteller at HUNT har bidratt med anonymiserte genanalyser til den internasjonale databanken dbGaP. – Vi vet ikke på forhånd hvilke prosjekt som «våre» data er med i, men vi kan få denne informasjonen i etterkant, og vi stoler på at datadelingen foregår etter de internasjonale retningslinjene som er vedtatt. Det har vi full tillitt til.

Datadeling som prinsipp

Når det gjelder datadeling generelt, dvs. at mange forskere, etter egen søknad, kan få tilgang til eksisterende genanalyser, så synes HUNT det er en god ting, med tanke på å spare ressurser, både hos forskere og deltakere. I den sammenhengen forteller Hveem at HUNT til enhver tid legger ut informasjon over hvilke prosjekter som bruker dataene. – Men det sier seg selv at vi ikke kan legge ut detaljer om prosjektene før forskerne har publisert artikler. Vi kan ikke offentliggjøre andres ideer før arbeidene er ferdige, men prøver å forhindre at forskere «tråkker i hverandres bed». Hittil har HUNT-data bidratt til i alt 99 doktorgrader (18 i 2012) – det er vi både stolte over og glade for; det viser tydelig effekten av flerbruk av data, sier Hveem.

Tilbakemelding

Mange deltakere spør seg kanskje; hva om analysene viser noe galt? Hvordan forholder HUNT seg til det?

– Når det gjelder vanlige analysemålinger, gir vi bare tilbakemeldinger på de prøvene som er avtalt på forhånd i forbindelse med det spesifikke prosjektet. Like etter at deltagerne har møtt til HUNT-screening, gir vi tilbakemelding på noen utvalgte blodprøveanalyser som vi gjør av alle, som blodsukker, stoffskifteprøver, kolesterol/lipider. Om vi finner noe alarmerende ved disse prøvene, som kan være innebære fare for liv og helse, reagerer vi raskt på det. Men vi er tydelige på at vi ikke er noe «helsesjekkontor» Etter at disse tilbakemeldingene er gitt avidentifiseres all informasjon som utgis til forskning, forklarer Hveem.

– Genanalyser stiller oss overfor andre utfordringer. Vi vet for eksempel at enkelte gener koder for større risiko for sykdom fram i tid, for eksempel kreft. Men større risiko betyr ikke nødvendigvis at man blir syk. Det ville skape mye unødig engstelse om resultatet av slike analyser skulle tilbakeføres.

Om det skulle komme en politisk beslutning som sier noe annet, ville selvfølgelig praksis bli endret. Det sier seg selv at det ville kreve enorme ressurser – både av mennesker og penger. Vår oppgave i dag er å samle inn prøver og ta vare på opplysninger. Slik legger vi til rette for forskning og datadeling. På dette området er Hveem sikker i sin sak.

Ønsker debatt velkommen

For øvrig mener Hveem at debatten omkring genomsekvensering og personvern, rett til å vite osv. er kommet skjevt ut i mange sammenhenger. – Når vi spør våre deltakere, har bare 30 av 95 000 reservert seg mot måten vi «deler» genanalyser på. Det de forventer er skikkelig informasjon, og at datalagring og forskning gjøres forskriftsmessig i forhold til juss og etikk.

Hva er den største utfordringen for HUNT slik du ser det?

– Det er å sørge for at befolkningen i Nord-Trøndelag fortsatt bidrar. Derfor ser vi som en av våre viktigste oppgaver å bevare det gode tillitsforholdet mellom forskere og HUNT-deltagere, avslutter Hveem på telefon fra Danmark. Der er han engasjert for å hjelpe danskene med å bygge opp deres store biobank.

 * Anonymiserte opplysninger er ikke lovregulerte og omtales heller normalt ikke som helseopplysninger (kun opplysninger). Avidentifiserte person-/helseopplysninger er derimot personidentifiserbare og kan knyttes til en enkeltperson (gjennom en koblingsnøkkel).

 **Helgenomsekvensering innebærer at du kan få analysert alle dine gener – hele ditt DNA – i en eneste prøve. Denne teknologien representerer nærmest et paradigmeskifte innen genetisk diagnostikk og forskning. Fra å teste for ett gen av gangen, kan man nå teste alle gener på en gang. Kilde: Forskningsetikk nr. 4, 2012, «Mange ubesvarte spørsmål»”