Enigheten blir regelmessig bekreftet, indirekte, når personer som blir tatt i plagiat, ikke benekter dette, men bare søker å finne unnskyldninger.

To saker         

De to store plagiatsakene Granskingsutvalget har gjort ferdig i løpet av de siste par årene, ved Handelshøgskolen BI og Institutt for energiteknikk (IFE), synes å motsi denne enigheten. Leser man de offentlig tilgjengelige dokumentene på nettsiden til Granskingsutvalget, ser man at noen i disse institusjonene har operert med en helt annen forståelse av «plagiat» enn den vanlige. Noen har operert med feilaktige begreper, basert på en sammenblanding av juridiske og etiske normer, inklusive opphavsrettslige misforståelser av plagiat. Det er neppe urimelig å anta at mye av dette først og fremst reflekterte meningene til jurister som søkte å frikjenne klienter. Men forskningsledere ved institusjoner hvor ansatte også er konsulenter eller patenterer forskningsresultater, bør nok bli mer oppmerksomme på at slik virksomhet kan komme til å bidra til begrepsforvirring i deler av organisasjonens forskningsvirksomhet.

Objektiv eller subjektiv

I Granskingsutvalgets arbeid med plagiatsaker har vi skilt mellom plagiat i objektiv og subjektiv forstand. For å kunne fastslå om faktisk plagiering kan klassifiseres som uredelighet, må vi kunne påvise at det forelå en hensikt om å villede eller en tilstrekkelig grad av kritikkverdig uaktsomhet. I tradisjonell forskningsetikk har man i norsk sammenheng blant annet snakket om «forsett», «villedning» eller «grov uaktsomhet». Det har ikke vært noe særegent juridisk med slike ord i denne konteksten. Kultur og samfunnsfag, for eksempel psykologi, historie, sosiologi og filosofi, har rike vokabularer for intensjon, uaktsomhet og ansvar. Treffsikker bedømmelse av intensjon og uaktsomhet er en faglig, forskningsetisk oppgave. Den gjøres best av dem som kjenner et fagområde og dets tradisjoner, ikke av jurister eller spesialiserte etikere.          

Hvorfor så alvorlig?

Men hvorfor er det en så utbredt enighet om at plagiat er en alvorlig krenkelse av sentrale vitenskapelige normer? Både forskere og studenter viser noen ganger til regler som er fastsatt av institusjonene. Eller man viser til normer fra forskningsetiske komiteer, som retningslinje 28 om plagiat i De nasjonale retningslinjer for samfunnsvitenskap og humaniora. Dette er vel og bra, men det kan også bidra til at forskere og studenter forledes til å oppfatte forskningsetiske normer som noe som blir påført utenfra, av organer som også kan straffe normbrudd, som utestengning fra studier eller tilbaketrekking av grader.

Men grunnleggende forskningsetiske normer om dataproduksjon og henvisningsskikk er ikke påført forskningen utenfra, hverken av institusjonelle ledere, forskningsetiske rådgivere eller av lovgivere. De er en nødvendig del av velfungerende forskningsmiljøer og bidrar til å konstituere forskning. I alle fag, nasjonalt og internasjonalt, er det forbud mot fabrikkering og forfalskning av data, forbud mot plagiering og påbud om at resultater av forskning skal legges ut til fagfellekontroll.

Plagiatforbud

Plagiatforbudet er del av vitenskapsmoralen, eller på vår tids latin: the ethos of science. Denne internasjonale moralen utviklet seg som en integrert del av den vitenskapelige revolusjon i det nordvestlige hjørnet av Europa på 1600- og 1700 tallet. Ord som plagiat og plagiering oppsto i denne perioden.

Plagiatforbudet er ikke bare uttrykk for et generelt, allmennmenneskelig krav om hederlighet. Det skal også bidra til å sikre effektiv og sikker utvikling og testing av ny kunnskap og innsikt innenfor de særegne institusjoner som huser forskning. Forbudet er tilpasset en rekke grunnleggende vitenskapsmoralske normer, som de om originalitet, vitenskapelig ydmykhet, felleseie av kunnskap – det er ingen privat eiendom av kunnskap i velfungerende grunnforskningsmiljøer og fagfellekontroll. De som plagierer svekker også denne kunnskapsproduksjonen.