Spesielt gjaldt dette ved innsamling av skjelettmateriale fra samiske gravplasser. De etiske spørsmål som samlingsforvaltningen og forskningen på slikt materiale reiser, var noe av bakgrunnen for opprettelsen av Nasjonalt utvalg for vurdering av forskning på menneskelige levninger (Skjelettutvalget) i 2008.

Etableringen var uttrykk for et ønske, både fra forskersamfunnet og fra myndighetenes side, om økt bevissthet omkring etiske spørsmål innen ikke-medisinsk forskning på menneskelevninger. Implisitt kan også utvalgets etablering forstås som et ønske om et forum som kunne bidra til å bedre det anstrengte forhold som i noen tilfeller oppsto mellom antropologisk forskning og ulike etniske minoriteter: Å finne etisk gode løsninger i saker hvor det var handlet uetisk, mot grupper eller enkeltindivider.

Bruk og forbruk

Det ble imidlertid tidlig klart at også en annen type problematikk ville bli viktig i utvalgets arbeid: Bruk og forbruk av skjelettmateriale i forskningsøyemed.

Bakgrunnen for denne «nye» problematikken er de mange destruktive naturvitenskapelige metoder som de siste 10–20 år er tatt i bruk innen arkeologisk og antropologisk forskning, spesielt genetiske (DNA)-, isotop- og sporstoffundersøkelser.

Fra 1970-tallet har radiologisk datering (C14) vært vanligste metode for aldersbestemmelse av beinrester. Inntil for 10–15 år siden måtte man forbruke ca. 20 gram bein for en datering. Det har i flere tilfeller medført at hele eller storparten av beina fra ett individ er brukt opp. Heldigvis har ny teknikk ført til at det nå ofte er nok med mindre enn 1 gram bein for å utføre C14.

Noe av det samme forbruksmønsteret har vi sett når det gjelder DNA-undersøkelser. Tidligere ble det tatt ut flere tenner eller store be-inbiter for en analyse. I dag er det nok med «beinstøv» som borres ut fra små hull. Spesielt innen genetisk forskning har utviklingen gått fort, både med hensyn til hvor mye materiale som må til, og ikke minst hvilke svar de ulike metoder kan gi. Med dagens hurtige teknolo-giske utvikling kan en forutse at innen få år vil metodene når det gjelder gammelt genetisk materiale og andre naturvitenskaplige metoder, kunne være tilnærmet ikke-destruktive.

Mens det å gjøre godt igjen gammel urett peker bakover i tid, peker disse spørsmålene framover. Hvordan kan utvalget bidra til å hindre at vi i løpet av få år forbruker nasjonens felleseie av menneskelevninger som finnes i samlinger ved museer og andre offentlige institusjoner?

Dilemma

Nasjonalt finnes de største og viktigste vitenskapelige samlingene av humant skjelettmateriale, rester av kanskje 15 000 individer, ved universitetene i Oslo, Stavanger, Bergen og Trondheim. De fleste er samlet inn under arkeologiske undersøkelser og er fra middelalderen, men der er også bein og tenner av flere titalls individer fra forhistorisk tid. Vanligvis finnes det kun noen få bein eller tenner fra de tidligste funnene. Førhistorisk skjelettmateriale er derfor av særlig stor verdi, og det må stilles ekstra strenge krav til undersøkelser som medfører forringelse eller destruksjon av slikt materiale.

Bruken av isotop- og sporstoffundersøkelser i antropologisk/arkeologisk forskning har bidratt til kunnskap om klima og om men-neskenes vandrings-mønstre og ernæring. Dette har gitt nye viktige dimensjoner til arkeologisk forskning. Mange arkeologer har sett dette, og i de senere år er det både nasjonalt og internasjonalt initiert en rekke prosjekter som inkluderer isotop og aDNA studier basert på materiale fra norske viten-skapelige samlinger. I flere tilfeller har forskere fra ulike prosjekter vært interessert i å ta ut prøver fra ett og samme skjelettmateriale. Slike tilfeller ville kunne unngås med godt samarbeid og informa-sjonsflyt.

Mer refleksjon

De vitenskapelige samlingene befinner seg i de fleste tilfeller ved museene. En vitenskapelig samling er per definisjon en

samling som skal forskes på. Selv om museene i henhold til Code of Ethics for Museums (ICOM) har en forpliktelse til å bidra til forskning (§8.4), har man også ansvar for å påse at akademisk eller vitenskapelig data ikke går tapt. Den samlingsansvarlige kommer ofte i klemme mellom ønsket om å fremme forskning og plikten til å hindre at mate-riale forbrukes unødig.

I senere tid har utvalget diskutert hvordan vi kan bidra til en refleksjon omkring det store forbruket av unikt ikke reproduserbart materiale som nå finner sted. Ikke minst gjelder dette en bevisstgjøring i det naturvitenskapelige miljøet av hvor utsatt samlingsmaterialet er. Internasjonalt og nasjonalt er det etablert flere svært avanserte forskningslabora-torier som i stor grad baserer sin forskning på materiale fra museenes samlinger.

Utvalget ønsker å være en informasjonsressurs og bistå de samlingsansvarlige i etiske spørsmål i relasjon til slike sterke legitime forskningsinteresser. Utvalget ønsker dessuten å øke kunnskapen om hva slags resultater som allerede foreligger og derved indirekte bidra til mindre forbruk av materiale og økt samarbeid mellom forskere.