Forskere fra mange land samarbeider sammen om en større undersøkelse på barn og deres Internett-vaner. Målet har vært å få barnet selv i tale. Det er nemlig et stort sprik mellom hva barnet forteller om sitt nettbruk, og det foreldrene later til å vite eller tro. Vi har snakket med ansvarlig for undersøkelsen i Norge, førsteamanuensis og medieviter Elisabeth Staksrud, Universitetet i Oslo.

Hun har forsket på barn og unges adferd på Internett i mange år. Doktorgraden hennes handlet om barn og nettrisiko. Nå er hun en av flere forskere i prosjektet EU Kids Online, som har gjennomført en stor spørreundersøkelse om barn i alderen 9–16 år, 1 000 barn fra hvert land og 1 000 foreldre.

– For meg ligger det en etisk motivasjon i å få snakke med barnet selv, sier Staksrud.

– Det vi erfarer, er at det er stor forskjell mellom det barnet selv opplever, og det foreldrene kan fortelle. Vi må så godt vi kan få tak i et helhetlig og rettferdig bilde. De svarene vi finner, vil gi godt grunnlag for å forstå Internett-adferd. Gjennom en slik forståelse kan vi både lære opp barna og gjøre de rette tiltakene for å hindre uønsket adferd. Altfor mange av beslutninger som tas i forhold til barn, går på å beskytte barnet best mulig ut i fra de voksnes premisser.

Forskeren, som selv er trebarnsmor, forteller at selv hennes barn, da de var under to år, allerede var godt kjent med bruk av Internett. – Hvis jeg spør barna mine om de vil se barne-TV eller spille på Internett, svarer de nesten alltid det siste. Jeg er mer opptatt av den totale skjermtiden enn om de bruker nettet, forklarer hun.

100 spørsmål

Staksrud beskriver det store internasjonale prosjektet som ganske så unikt. Alle barna skulle svare på over 100 spørsmål hver; mange av dem av svært følsom karakter. Hun forteller at det har vært en lang prosess å utvikle både spørreskjema og informasjonsskriv for å innhente informert samtykke. – Ikke minst har vi måttet tilpasse spørsmålene til de enkelte lands kultur; ord kan ha ulike betydninger og tolkes forskjellig. Derfor er en sammenlignbar operasjonalisering svært viktig.

Hun forteller at nettopp fordi forskningen er så omfattende, kan man få representative tall som grunnlag for beslutninger. Tallene representerer stemmene til alle barna og foreldrene. Undersøkelsen er anonym og koordineres fra Storbritannia, forteller Staksrud. – Forskningen er godkjent av London School of Economics (LSE), den følger både forskningsetiske regler i Storbritannia og internasjonale retningslinjer, som blant annet er utviklet av Association of Internet Researchers (AOIR).

Vi har ikke fått noen egen, spesiell godkjenning her i Norge i tillegg.

Hvordan går dere fram for å spørre 000 barn, og hvordan får dere tak i dem?

– I EU Kids rekrutterte vi i Norge gjennom telefon, intervjuene foregikk så hjemme hos respondentene. Vi har utdannet prosjektmedarbeidere til å håndtere både spørreskjema og samtykketematikken. I tidligere undersøkelser har vi rekruttert og samlet inn data via skoler. Generelt er responsen bra, spesielt hos barn. De aller fleste barna synes det er spennende å være med i en undersøkelse som handler om dem. Vi er interessert i hvordan de har det, også når det gjelder flere vanskelige tema om deres nettbruk; følelser i forhold til ting de ser på, som vold og porno, om de blir mobbet på nettet, for å nevne noe.

Staksrud innser at det er et vanskelig etisk landskap å bevege seg i. – Barn er mer robuste enn vi tror, sier hun. – Og de er ærlige i sine svar. Vi var forberedt på at noen barn kunne reagere på en slik måte at vi skjønte at barnet trengte hjelp ved at det selv var i umiddelbar fare for skade – eller at barnet utgjorde en fare for andre. Våre prosjektmedarbeidere var lært opp til å takle dette, og vi har hatt et støtteapparat som vi kunne benytte oss av.

I USA, ved et lignende prosjekt, gikk de så langt at de opprettet en egen kontakttelefon som barn og foreldre kunne ringe til ved behov. I EU Kids hadde vi et varslingssystem hvor vi i spesielle tilfeller ville kunne kontakte og involvere offentlige etater.

Et forskningsetisk dilemma som dukket opp, var hvorvidt barn og foreldre skulle ha noen form for belønning. – Dette løses ulikt fra undersøkelse til undersøkelse. Det er en rekke etiske problemer knyttet til dette; som hvis familien får en økonomisk kompensasjon for å være med i undersøkelsen, noe som i visse tilfeller kan gi foreldre økt motivasjon til å være med - selv om barna ikke vil være med. Da vil det også kunne føles vanskelig for barna å si nei om foreldrene presser på.

Hvis man gir premie til alle som deltar, hva skal man da gjøre med de som ikke vil være med, når man for eksempel samler inn data i en klassetime, og alle ser hvem som svarer, forklarer Staksrud.

Til skade eller nytte

Prosjektet skulle blant annet prøve å finne svar på spørsmål som: Hva er skadelig for barn, hva er signalene for risiko i forhold til skade, hvilke barn er spesielt sårbare? Staksrud har gjennom sin forskererfaring

sett at framvekst av sosiale medier har bidratt til ny bekymring hos foreldre og i samfunnet generelt. – Jeg tror denne redselen er overdrevet, men vi skal ta på alvor det som skjer nå gjennom den teknologiske utviklingen, på godt og vondt. Derfor er svarene vi finner viktige.

Hun er sterk i sin mening om at de foreldre som nekter sine barn nettilgang, vil gjøre barna stor skade. – Forskningsresultatene våre viser at barn som ikke får tilgang til nettet på lik linje med andre barn, er mer sårbare når de først kommer på nett, de utsettes for mer risiko og har mindre håndteringskompetanse. De stiller også med et sosialt handicap; da veldig mye av vennetilknytning og utveksling nå skjer via Internett-baserte tjenester.

Tilbakeføring av resultater

Innenfor forskningsetikken er det et viktig anliggende å bringe resultatene fra forskning tilbake til både dem som har vært med – som gruppe – og gi myndighetene svar de kan bruke. – Vi bruker flere kanaler til formidling av det vi finner, bekrefter Staksrud. – Skolene som har vært med, får resultat; ikke om sin egen skole, for alt materiale er anonymt, men på gruppenivå. Gjennom medier når vi ut til et bredere lag av folket; noe som vi mener er meget viktig. Vi bruker mye tid på å «oversette» resultatene på en slik måte at forskningen blir popularisert. I tillegg samarbeider vi med nasjonale og internasjonale aktører som jobber med trygg bruk av Internett, for å gi disse mer informasjon om ulike problemstillinger – og mulige løsninger. Nylig sto en lang artikkel om resultatene i Aftenposten (06.02.2013). Barn i ni land ble kategorisert til å være i høyrisikogruppen. Det gjaldt blant annet norske barn.

– Bak hele forskningen ligger et genuint ønske om å gi barna selv kompetanse til å være med å bestemme utvikling av egen adferd på nettet. De som er mest bekymret for at vi går så direkte på barna, bør spørre seg; er det etisk forsvarlig ikke å snakke med barna selv? Det er de som er eksperter på sitt eget liv. Hvis forskningen skal bidra til positive tiltak for å gi barn en trygg netthverdag, må vi vite hva de faktisk gjør – og hva de faktisk opplever.

Slik avslutter Staksrud samtalen vår før hun iler av gårde til barnehage og egne barn.