Aktiviteter på Internett betyr mye i dagens samfunn. På få år har bruk av nettmedier utviklet seg fra den første mobiltelefonen med enkle tekstmeldinger til sosiale medier som vi kjenner det i dag – med Facebook, Twitter og offentlige kommentarfelt i de fleste aviser.

Flere og flere av oss skriver våre tanker og følelser i mer eller mindre private rom på nettet. Dette interesserer forskere. Hvordan samhandler folk på nettet, hvordan utvikler man normer og regler, hva styres adferden av?

Ansikt til ansikt

Forskningsetikk tok en samtale med Marika Lüders, forsker ved SINTEF. Fra hun tok dr. graden i perioden 2004–2007, har hun studert adferd på nettet. Hun synes det er spennende å se endringene som har skjedd de siste årene.

– Min forskning er oftest individnær; med det mener jeg at alle de prosjektene jeg har gjennomført, har vært en analyse av det jeg har lest på nettet av tekst og blogger kombinert med kvalitative intervju.

– Internett-forskningen jeg gjør, skiller seg ikke fra annen forskning når det gjelder kravet til forskningsetikk og metode, mener Lüders, – men utfordringene er spesielle. I og med at jeg har personlig kontakt med infor-mantene og studerer tanker og følelser de skriver om på nettet, opplever jeg at de er i en sårbar situasjon. Min oppgave er å verne om dem, beskytte dem mot å bli kjent igjen i mine publikasjoner; altså love dem full anonymitet, forklarer hun.

– Underveis i prosjektet stiller jeg meg hele tiden spørsmålet: Kan dette skade informanten min? Man må jobbe induktivt; jeg kan tro at forskningen kan planlegges ut fra universelle regler. Men enkelte ganger må jeg endre design. Det kan være som et resultat av vekting mellom rettigheter til informantene versus samfunnsnytte; hva skal veie tyngst.

– Da er det jeg sier at en godkjenning fra Norsk vitenskapelig datatjeneste (NSD) ikke er nok, en forsker må ha med seg etiske vurderinger gjennom hele prosjektet.

Respekt

Marika Lüders er opptatt av å vise informantene respekt, hun vil at de skal ha full tillit til henne og forskningen. Hun mener slike verdier er grunnpilarer i arbeidet når man jobber kvalitativt.

– Jeg kan synliggjøre hva jeg mener ved å beskrive to prosjekt jeg har gjort.

– Det ene eksemplet er fra dr. gradsarbeidet mitt «Being in mediated spaces: An enquiry into personal media practices».Jeg tok kontakt med 20 ungdommer på nettet. De skrev blogger, la ut bilder og var ganske private i det de skrev. Alle fikk informasjonsskriv om prosjektet, at jeg lovet anonymitet, at det ikke være mulig å kjenne seg igjen på noen måte, og at de kunne trekke seg fra studien når som helst. Jeg fikk informert samtykke fra samtlige og gjorde kvalitative intervju med dem. Dette var i 2004 og praksis da var annerledes enn nå; det var mest vanlig å undertegne med psevdonym på nettet; i dag skriver de fleste med fullt navn. Informantene opplevde selv at de ytret seg i et privat rom, mens det faktisk ikke er slik.

I ett av casene i doktorgradsarbeidet sammenlignet jeg med en offentlig kommentarspalte på dagbladet.no. Tekstene der brukte jeg uten samtykke i tråd med retningslinjene fra AOIR.

Mine informanter ble derimot lovet anonymitet, og derfor kunne jeg ikke publisere direkte deres tekster og bilder i avhandlingen. Jeg måtte ikke på noen måte avsløre hvem de var. Det betyr at jeg måtte rekonstruere tekster, altså omskrive – og det er absolutt et etisk dilemma både for metode og kvalitet på forskningen.

Dilemma

Det andre prosjektet Lüders viser til, handler om arbeidslivet. En internasjonal bedrift ønsket å bedre den interne samhandlingen mellom ansatte i bedriften. Nettverksverktøyet Jive ble brukt i prosjektet. Jive virker som en intern Facebook i en bedrift; noe likt et intranett som mange kjenner til; altså et lukket forum på en arbeidsplass.

Datainnsamling ble gjort med 27 ansatte i 4 land mellom 2010 og 2012 av Lene Pettersen og Marika Lüders. Fordi denne bedriften hadde vært igjennom store forandringer, ble det også her spesielt viktig å ivareta anonymitet. Man måtte ikke kunne spore hva den enkelte arbeidstaker hadde sagt.

– Hvis vi ikke hadde garantert for dette, hadde vi ikke fått tillit og heller ikke den kunnskapen vi da fikk, forklarer Lüders. Dette betyr også at det ble umulig å bruke skjermbilder og eksempler fra hvordan Jive brukes i bedriften. Igjen må eventuelle eksempler på bruk rekonstrueres.

Da ender jeg med dette dilemma: Ved fjerne all informasjon som kan avsløre identitet om en person, blir det vanskelig å presentere resultatene i en publikasjon. Jeg sitter igjen med et metodisk spørsmål: Vil det kalles fabrikkering av data selv om jeg opplyser om arbeidsmetoden?

Et slikt valg vil i utgangspunktet gå på tvers av forskningsetiske prinsipper.

– En vesentlig ting til sist, mye kan sies om NSD sine krav til utforming av informasjonsskriv for å få informert samtykke. Noen ganger tenker jeg; dette virker så alvorlig at det nesten ser «farlig» ut å delta i forskning. Kan et slikt infoskriv skremme? Men nei – jeg tror ikke det. Tvert imot mener jeg det er med på å gi trygghet og skape tillit til forskningen. Det er min erfaring.

Marika Lüders har studert adferd på Internett siden 2004. Hun synes det er spennende å se endringene som har skjedd de siste årene.