Wdmund Backhouse (1873-1944) ble født inn i en kvekerfamilie i Darlington. Han tok sin utdannelse ved Winchester College, Merton College og Oxford. Han fikk i 1884 et psykisk sammenbrudd. Selv om han kom tilbake til universitetet i 1895, fullførte han aldri graden sin.

Derimot var Backhouse svært god til å bruke penger – og mer enn han tjente. I desember 1895 kom kreditorene etter ham, men det var først i 1899 at Backhouse ble begjært konkurs. Ingen visste hvor han hadde vært de fire årene.

Samme år (1899) dukket han imidlertid opp i Peking. Han kunne da snakke både russisk, japansk, moderne gresk og kinesisk. Det viste seg at Edmund Backhouse hadde en særlig evne til å lære seg fremmedspråk. Han hevdet selv å kunne snakke intet mindre enn 42 språk, som i likhet med mye annet om ham, trolig var usant. Likevel var kinesisk et språk han unektelig kunne. Takket være dette fikk han et ganske spesielt liv.

Den lærde

Backhouse startet tidlig samarbeid med den innflytelsesrike Times-korrespondenten dr. George Ernest Morrison og hjalp ham med oversettelsesarbeid. Dette førte ham videre til den britiske journalisten J.O.P. Bland som sammen med Backhouse skrev boka «Kina under enkekeiserinnen”. Den var basert på flere dokumenter, men spesielt dagboken til Ching-Shan ble en viktig kilde. Backhouse hevdet å ha funnet boka da han okkuperte huset til Ching-Shan etter bokseropprøret*, (Dagboken skulle senere bli omtalt som ren løgn og fantasi).

Backhouse etablerte seg raskt som en kinesisk lærd og hans enorme donasjoner til Bodleian-biblioteket i Oxford økte også hans sosiale status.

Forretningsmannen

Backhouse hadde, med sine ekstraordinære taleevner, en egen evne til å overbevise og skal på kort tid ha oppnådd høy troverdighet blant velstående personer. Dette gav ham en stilling blant annet som hemmelig agent for det britiske «secret service» i Peking, men også en stilling i firmaet «Bank Note Company”.

I løpet av tiden som forretningsmann lurte han tre nasjoner på en gang ved å «selge» flere skip og millioner av falske penger til Kina. Dette fikk han til kun ved hjelp av sin utrolige evne til overtalelse, forfalskede signaturer og kontrakter.

Tilbaketrekningen

Etter hvert som folk begynte å gjennomskue Backhouse, endret han sitt livsmønster. Han trakk seg til tider totalt ut av samfunnet og fremmedgjorde seg fra sin vestlige opprinnelse.

I 1939 fikk han tilbud om opphold ved den østerrikske ambassaden. Der ble han kjent med den sveitsiske konsul dr. Richard Hoeppli som ble imponert over historiene hans. Backhouse beskrev sine erotiske eventyr så spennende og levende at Hoeppli overtalte ham til å skrive sine memoarer. Men det antas at mange av hans beskrivelser om seksuelle forhold også var løgn.

Forfalskning og oppdiktning

Sir Edmund Backhouse ble etterhvert beskyldt for å fare med løgn. Den første kritikken ble rettet mot boken «Kina under enkekeiserinnen”. Boken ble bestridt av lærde allerede før den ble publisert. Dagboken til Ching-Shan som var den viktigste kilden, ble antatt å være falsk eller i hvert fall delvis oppdiktet. Backhouse ble mistenkt for selv å ha funnet på 440 sider av de totalt 500.

Den andre beskyldningen omhandler Backhouse sine egne memoarer, Dette verket ble antatt å ha en høy grad av litterær- og historisk verdi selvom flere av historiene virket både obskøne og uanstendige. Derfor ble det bestemt at en engelsk historiker skulle undersøke memoarene. Trevor-Roper fikk jobben i 1973.

Utfallet

Trevor-Roper tvilte på troverdigheten av memoarene og begynte straks arbeidet med å belyse den virkelige sannheten. Han snakket med alle som hadde kjent Backhouse; gravde seg ned i ulike dokumenter. Jo mer han lette, jo mer informasjon fant han som gjorde Backhouse sine ekstravagante påstander mer og mer tvilsomme. Folk som hadde kjent Backhouse, beskrev ham som «sinnsforvirret» og «den mest bemerkelsesverdige kjeltringen noensinne kjent i Østen”.

Trevor-Roper viser i sin bok «Hermit of Peking – the hidden life of Sir Edmund Backhouse» til flere bevis på løgn og tvilsomme hendelser i Backhouse’s liv. Han konkluderer også med at innholdet i memoarene kun er utslag av Backhouse sin velutviklede fantasi. Dette gir Sir Edmund Backhouse sine publikasjoner lite troverdighet. Høyst sannsynlig er mye kun oppspinn.

Hemmelighetene til Backhouse rammet ikke bare ham selv. J.O.P. Bland, som var medforfatter av «Kina under enkekeiserinnen», ble på den måten også et offer for Backhouse sin uredelige virksomhet. Til og med Oxford University og den britiske regjeringen ble lurt av Backhouse.

* Mot slutten av Qing-dynastiet lå den reelle makt i landet i hendene på utlendinger. Dessuten rådet indre stridigheter som følge av dårlige livsvilkår og nasjonale strømninger som ville drive ut de fremmede maktene. Dette førte til flere store opprør som Taipingopprøret (1850–1864), Nianopprøret (1853–1868) og bokseropprøret (1898–1901). Kilde: Wikipedia.

Kilder: Trevor-Roper (2008): Hermit of Peking, The Hidden Life of Sir Edmund Backhouse. London, Eland