Internasjonalisering

Norges forskningsråd har «i alle år» fremhevet betydningen av sampublisering med utenlandske forskningsmiljø. Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU) lager regelmessig statistikker som viser andelen av norske publikasjoner med utenlandske medforfattere. EUs rammeprogram nærmest forutsetter samarbeid over landegrensene for å få støtte. Jeg finner det da meget besynderlig at man ved beregning av publikasjonspoeng i Universitet- og høgskolesektoren trekker fra forfatterandel for utenlandske medforfattere. Det burde vært motsatt!

Forskningssamarbeid

«Jo færre medforfattere, desto flere publikasjonspoeng.» Dette er en relevant regel for alle som samler publikasjonspoeng. Det gjelder å ha færrest mulig personer med på publiserte arbeider.

Innen naturvitenskap og teknologi er det i dag uvanlig med eneforfatterskap. HUGO-artikkelen (som beskriver det menneskelige genom) eller “A physical map of the human genome» som ble publisert i Nature i februar 2001, hadde 256 forfattere. Det blir ikke mange publikasjonspoeng av å delta i denne type forskning.

Flere norske forskere var i 2008 medforfattere til artikkelen «The ATLAS Experiment at the CERN Large Hadron Collider» publisert i Journal of Instrumentation. Men siden de måtte dele forfatterskapet med over 2000 medforfattere gav ikke artikkelen rare uttellingen med hensyn til publikasjonspoeng. Er det slik at vi i Norge ikke ønsker at våre fremste forskere skal være med på slike forskningsprosjekter?

Valg av forskningsprosjekt

Spesielt eksperimentell forskning kan være svært arbeidskrevende. Det kan være flere års arbeidsinnsats bak en enkelt artikkel. For noen år siden fant vi ut at bak en av våre tidsskriftartikler lå det 7 årsverk. På den annen side har jeg også skrevet artikler hvor vi snakker om noen få ukers arbeidsinnsats. Bør vi heller satse på sistnevnte kategori? Vil det, gitt at publikasjonspoeng er forsknings-Norges harde valuta, være uetisk å satse på forskningsprosjekter som vi vet vil gi få publikasjonspoeng?

Registrering av publikasjoner

Alt skal registreres i Cristin (en norsk akademisk database) er omkvedet fra arbeidsgiverne. Ut kommer flotte rapporter som viser antall publikasjonspoeng. Det er et omfattende og tidkrevende arbeid å få registrert alt på riktig vis; en feil og du er ikke med. Det må også søkes om godkjenning av nye publikasjonskanaler; innen absolutte tidsfrister.

Den viktigste effekten er økt åpenhet rundt publikasjoner. Ved topp internasjonale forskningsinstitusjoner eksponeres med største selvfølge alle faglige bidrag, CV-er, oversikt over forskningsbevilgninger og så videre. Men trenger vi Cristin for å få til samme åpenhet?

Leveregler

Jeg har selv heller valgt å se til hvordan topp internasjonale forskningsgrupper opptrer i forhold til punktene over enn å bedrive publikasjonspoengoptimalisering. Jeg deltar fortsatt på internasjonale konferanser selv om ikke alle gir publikasjonspoeng. Jeg har også valgt å søke samarbeide med anerkjente internasjonale forskere. Der hvor jeg mener det er riktig, fører jeg opp begge mine arbeidsgivere. Alle disse valgene har etiske implikasjoner. Burde jeg valgt annerledes?

Til sist – jeg erklærer meg herved inhabil i diskusjonen om internasjonalisering. Jeg skriver dette fra mitt kontor ved UC Davis i California. Ute skinner solen og temperaturen er rundt 30 C. I Tromsø er det fire grader og regn. Say no more!