Et skjelett kan fortelle oss en historie, om det graves opp eller om man finner det i en kirkemur eller sarkofag. Forskere som studerer menneskelige levninger, har tatt ny teknologi i bruk. DNA-analyser som man kan gjøre i dag, kunne ikke gjøres for ti år siden. Det fører til press på forbruk av skjelettmateriale som igjen fører til etiske dilemma.

 Det er viktig å legge til rette for forskning. Svarene vi får i dag, bidrar til refleksjon av fortid og nåtid. Men det er en hårfin balanse mellom å forbruke, ta vare på og respekt for framtid. Hvilke verdier skal veie tyngst?

 Nils Anfinset er forsker og har bred erfaring. Han er opptatt av de etiske dilemma man støter på både innenfor eget fag og generelt. – Jeg sitter i Forsk-ningsetisk utvalg her ved instituttet og har vært med på utvikling av et forskningsetisk tverrfaglig kurs. Vi ser at det er nødvendig med en bevisstgjøring omkring forskningsetikk. Det er ønskelig at den etiske refleksjonen følger i hele studiet.

Retningslinjer sendt på høring til vel 60 instanser. Skjelettutvalget har produsert et utkast til retningslinjer som ble sendt på høring i oktober. Høringsfristen var 1. desember. Målet med retningslinjene har vært å formulere de etiske spørsmål forskeren konfronteres med og de etiske hensyn og intuisjoner som finnes blant forskerne. Samtidig ønsker utvalget at formuleringene skal være konkrete nok til å være nyttige i undervisning, forskning og formidling, mens de er åpne nok til å omfatte forskjellige situasjoner og utfordringer. En forutsetning har også vært at utkastet harmoniserer med eksisterende nasjonale forskningsetiske retningslinjer og lovgivning. Nye retningslinjer forventes ferdige første halvår 2013.

Han synes det er positivt at Skjelettutvalget nå har sendt retningslinjer på høring. Det kan bidra til at miljøene blir mer bevisste, mener han. – Jeg føler at vi sliter med å nå fram med det forskningsetiske «budskapet”. Studentene har oppmerksomheten mot det de MÅ lese og lære. Mange oppfatter forskningsetikk som lover og regler – at vi skal være «overformyndere”, det er noe jeg prøver å få fram med forskningsetikken at man skal reflektere over sin egen rolle, og hva man gjør i eget arbeid. Så lenge forskningsetikk er valgfritt, kommer faget langt ned på prioriteringslisten. Det bekymrer førsteamanuensen. – Vårt mål er jo at våre masterstudenter skal bli gode forskere.

Respekt

– Når det gjelder forskning på menneskelige levninger, skal man både ha respekt for at dette har vært et menneske, den kulturelle kontekst omkring og verdien av å bevare unikt materiale. Det har vi ønsket å få fram i forslaget til retningslinjene som Skjelettutvalget nå har utarbeidet, sier leder av utvalget, Anne Karin Hufthammer, førsteamanuensis ved Universitetet i Bergen. Hun forteller at utvalget har arbeidet med forslaget i lang tid. – Vi opplever at mange har etterspurt slike retningslinjer. Det ligger også i vårt mandat at dette skal gjøres. Retningslinjene vil være til nytte for både forskere og oss som utvalg når vi skal vurderer prosjekt som ber om råd, sier hun.

– Utvalget har en rådgivende funksjon, men vi opplever at vi blir hørt.

Det kan Anfinset bekrefte. Han tror ikke noen forskere vil gå imot et råd fra utvalget. – Det vil jo være uetisk, sier han med et smil. – Men jeg savner en tydeligere profilering av utvalget. De gjør et godt arbeid. Jeg opplever at måten utvalget arbeider på, er oppdragende for forsker – det å gå i dialog hvis noe er uklart; istedenfor raskt å si ja eller nei.

Noen mener at utvalget er for restriktive. Jeg tror ikke det. Utvalget evner å se utover det enkelte prosjekt, mens en forsker oftest er opptatt av seg og sitt, sier Anfinset.

Ny teknologi – en trussel?

Bruken av nye metoder, som DNA- og isotopundersøkelser, er positiv for forskningen, men kan også være en trussel. Svært mange ønsker etter hvert bare «å ha en liten bit» – oftest fra tenner. Men et skjelett har et begrenset antall tenner. Altså må verdien av forskningen settes opp mot forbruk av materiale.

Hufthammer sier at utvalget ser en økning i forespørsler nettopp pga. ny teknologi.

Avdelingsleder Mari Høgestøl ved Arkeologisk museum, Stavanger, kan bekrefte samme tendens. – Vi merker også økt pågang for å få utført DNA-analyser i forskningssammenheng. Museet har en samling på i underkant av 200 hele eller fragmenterte skjeletter, forteller hun.

– Halvparten ligger hos oss her, resten ligger forvart i De Schreinerske samlinger på Universitetet i Oslo. De nye metodene er destruktive og ødelegger et skjelett på den måten at for hver nye, lille bit som tas ut, blir det mindre og mindre igjen av det unike materiale som et skjelett tross alt er.

Vi skal ha respekt for hva som gjøres med et skjelett – både for det mennesket som det engang har vært og for forskning og ny kunnskap. Det er et dilemma vi må ta stilling til hele veien, sier Høgestøl. Hun merker at det snakkes mye om denne tematikken i miljøet, og gjennom det ser hun at de etiske diskusjonene følger prosjektene mer og mer.

Høgestøl forteller at museet har en visjon om «Det åpne museet» – dette gjenspeiles arkitektonisk, i møte med publikum, men bør også gjenspeiles i forskningen. Museet har 10 – 20 utgravningsprosjekter fra ulike tidsperioder pr. år, men hun forklarer at skjelettmateriale ofte er dårlig bevart i den sure jorda i Rogaland. – Desto viktigere blir det å behandle alle funn med varsomhet, både når det gjelder lagring og forbruk.

Database og deling

Høgestøl påpeker en annen utfordring som bekymrer henne. – Flere og flere ser ut til å skulle forske på materiale som allerede er forsket på. En felles database og deling av resultat vil være en etisk forsvarlig måte å løse dette problemet på, mener hun. Hun håper at det innen kort tid kan etableres en slik åpen fellesbase der funn og resultater blir publisert. – Jeg tror at ny teknologi presser fram en litt annen måte å tenke på.

– Det er ikke mange ganger vi har sendt saker til Skjelettutvalget, men det er viktig å vite at de er der når vi trenger råd i våre vurderinger, sier Høgestøl. Hun etterspør et tydeligere mandat for utvalget. – Det ville hjelpe både utvalget, oss som forvaltningsmyndighet og forskere. Slik mandatet er utformet i dag, blir man litt usikker på funksjonen. I mandatet står det både «bør» og «skal» kombinert med «fraråde» og «tilråde”. Hun tror også det er litt uklart for mange hvordan saksgangen mot utvalget er. – Jeg mener det er mest ryddig at det er vi som forvaltningsorgan og ikke forskerne selv, som sender brev til utvalget når vi trenger etiske råd.

Høgestøl ser fram til at retningslinjer kommer på plass. Samtidig har hun et ønske om et mer synlig utvalg; spesielt nå med de utfordringer som nettopp ny teknologi fører med seg.

Og vi kaster ballen videre til leder i Skjelettutvalget, Anne Karin Hufthammer. Hun tar utfordringen og forteller at det allerede ligger i planen at de nye retningslinjene vil bli brukt som «brekkstang» til aktiviteter rettet mot miljøene i 2013.