Tvil kan skjerpe forskningens kvalitet, men kan også brukes for å skape forvirring om forskning som truer kommersielle interesser. 
(Forkortet artikkel fra boka «Forskning og penger»)

Naomi Oreskes skrev boken «The Merchants of Doubt», og hun er ikke i tvil: Tvilen er i seg selv noe godt. Men slik vi bruker den, kan tvilen også bli et tveegget sverd.

Når mange blir så skeptiske til vitenskap at de avviser kvalitetsinformasjon, blir skepsisen destruktiv og står i fare for å undergrave demokratiet. Får ikke politikerne våre tatt beslutningerpå riktig grunnlag, er det åpenbart at noe er gått tapt.             

Vitenskapelig usikkerhet som brukes konstruktivt for å bringe forskningen framover, er bra. Usikkerhet bevisst brukt som våpen for å skape forvirring hos beslutningstakere, kan forsinke tiltak på viktige samfunnsområder eller stanse dem helt.

Gammel historie i ny drakt

Tobakksforsker Karl Erik Lund ved Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS) har en haug med bøker på pulten foran seg når vi møter ham i Oslo. Alle sammen tar opp hvordan tobakksindustrien selv har brukt forskning for å diskreditere tobakksforskere og forskning på tobakkens skadevirkning, forteller han.

– Men dette begynner å bli en gammel historie. I dag har tobakksindustrien tapt. Sammenhengen mellom tobakksrøyking og kreft er nå så godt dokumentert at tobakksindustrien ikke lenger klarer å så tvil.

– Men det betyr ikke at tvilen er lagt ned som våpen. Den dukker opp på stadig nye områder der forskning truer næringsinteresser, mener Lund. For eksempel innen klimaforskningen. Han er enig med Oreskes i at tobakksforskere på 1960- og 1970-tallet og klimaforskere i dag blir utsatt for de samme metodene.

«Tvilen er vårt produkt» uttaler en representant for tobakksindustrien i boka til Oreskes. Både for tobakksindustrien og for den amerikanske olje- og kullindustrien har det vært viktig å prøve å så tvil om forskningsresultater. Det kan utsette innføring av tiltak som vil innskrenke industriens handlefrihet og inntjening.

«Full krangel» om skjenketider

En etasje lenger opp på SIRUS sitter Lunds kollega, Ingeborg Rossow. Hun har nylig opplevd hva det vil si å bli konfrontert med næringsinteresser – og med Dagbladet. Da Rossow og hennes kollega Thor Norström høsten 2011 publiserte en studie av sammenhengen mellom skjenketider og vold i 18 norske byer, ble det bråk. Rapporten konkluderte med at en økning i skjenketiden på én time, vil kunne føre til en økning i vold nattetider i sentrum i helgene på 17 prosent.

Studien, som ble publisert i det fagfellevurderte tidsskriftet Addiction, ble presentert over to helsider i Aftenposten torsdag 29. september i 2011. Neste dag ble Rossow kontaktet av Dagbladet, som ville intervjue henne om studien.  Da hun våknet dagen etter ble hun møtt av overskriften « – Rapporten har store og avgjørende svakheter», og undertittelen: «Full krangel om skjenketider – igjen». Da Rossow snakket med Dagbladets journalist, var det ikke mulig å forstå av intervjuet at dette ville bli presentert som en konflikt mellom henne og kritikere av forskningen hennes.

I artikkelen som kom på trykk, hadde journalisten også intervjuet en talsperson for Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) sin datterorganisasjon NHO Reiseliv. Vedkommende var sterkt kritisk til rapporten. Kritikken baserer seg på materiale fra forsknings- og analyseselskapet Menon Business Economics, som NHO bestilte til å gå gjennom forskningsrapporten. Dette har Menon gjort på rekordtid. Menon slår fast at SIRUS-rapporten utelater effekten av andre innførte tiltak i sammenheng med vold på nattestid, som omlegging av trafikkmønster, samarbeid med drosje- og bussnæringen, og synlig politi i gatene.

«Vi har hele tiden sagt at verden ikke er så enkel som det denne SIRUS-rapporten skal ha det til. Når det nå kommer frem at det er store og avgjørende svakheter ved rapporten, så blir det umulig for politikerne å vedta innskrenking av skjenketiden basert på rapporten fra SIRUS,» sier Kristin Gyldenskog, kommunikasjonssjef i NHO Reiseliv, til Dagbladet.

Tøff kritikk

Rossow har jobbet med rusforskning i 20 år. Hun hadde forventet at det kom reaksjoner på studien, fordi skjenketider har vært debattert lenge. Men hun hadde ikke forestilt seg at kritikken skulle gå på soliditeten i forskningen hun har gjort.       

– En del av forskningen innenfor hva vi vet om alkoholpolitiske virkemidler, går på tvers av det en del politiske aktører mener. Vi ser jo derfor at noen politikere er kritiske til noe av det vi har kommet med når det gjelder effekt av ulike politiske virkemidler. Men jeg har aldri tidligere opplevd noe slikt som dette.

– Det var veldig tøft å bli møtt med krigstyper i mediene, og en artikkel som sår tvil om kompetansen min og integriteten min som forsker. Vi var heldigvis to forskere som hadde samarbeidet om dette prosjektet, og for meg lå det en trygghet i det å være to. Medforfatteren min sitter i all hovedsak i Stockholm, og vi hadde gjort analysene hver for oss. Disse analysene hadde vi kjørt både fram og tilbake, så jeg følte meg trygg på at dette var solide resultater. Egentlig var det sjeldent robuste funn vi satt med. Vi hadde benyttet tre ulike typer av modeller for å beregne effektene av skjenketidsendringer.

En politiker i Bergen

I Bergen satt Stian Skår Ludvigsen og fulgte med på Twitter, hvor saken om SIRUS sin skjenketidsforskning ble diskutert ivrig. Skår Ludvigsen har en doktorgrad i sekundæranalyse av forskningslitteratur. I tillegg er han nestleder i Bergen Venstre. Et parti som har gått inn for å utvide skjenketidene i byen med en halv time.

Skår Ludvigsen ble nysgjerrig og skaffet seg rapporten.

– Etter å ha lest omtalen av SIRUS-rapporten følte jeg meg uopplyst. Etter å ha lest selve forskningsrapporten, følte jeg meg ikke mer opplyst. Slik forskerne har publisert rapporten sin, er konklusjonen bare en påstand. Dokumentasjonen er sjeldent svakt dokumentert. Slik skal det ikke være. Når forskningen er publisert, må dataene stå på egne bein. Man skal ikke måtte etterspørre data for å forstå hvordan forskerne har kommet fram til konklusjonene sine, sier Skår Ludvigsen til oss.

Han mener forskningsartikkelen der rapporten presenteres, er så mangelfullt dokumentert at det er umulig for andre å etterprøve hva forskerne faktisk har gjort.

– Det er svært problematisk at rapporten ikke beskriver voldsstatistikken som ligger til grunn eller variasjon i statistikken. Det kan også være en rekke andre faktorer som har betydning for endring i utelivsvolden. Når forskerne ikke forteller oss dette, blir artikkelen ubrukelig. Det er godt mulig at alt er pinlig korrekt, men artikkelen formidles på en slik måte at det svekker troverdigheten.

Skår Ludvigsen skrev et blogginnlegg om dette på Bergen Venstre sin nettside. Da ble han kontaktet av både Dagbladet, NRK og TV2. Dagbladet brukte denne gangen tittelen: «Slakter rapporten som skal få deg til å drikke mindre». Avisen hadde også kontaktet leder av helse- og omsorgskomiteen på Stortinget, Bernt Høie som sier: «Dette er urovekkende. Helsedepartementet må kontrollere om kritikken er berettiget før de trekker en konklusjon.»

NHO er på banen igjen i samme artikkel: «To andre eksperter, uavhengig av hverandre, har nå kommet fram til at det er store og avgjørende svakheter ved den statlige rapporten. Rapporten kan rett og slett ikke brukes som et beslutningsgrunnlag for våre politikere, sier kommunikasjonsdirektør Kristin Gyldenskog til Dagbladet.»

Hun sier videre til samme avis: «Helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen er øverste sjef for dem som har laget rapporten og var heldig som fikk en konklusjonen som passet henne.» Gyldenskog minner om at det ikke er lenge siden helseministeren fra Stortingets talerstol, sa at hun ville synes det var fint om kommunene sluttet å servere alkohol klokken 23. «Nå har Strøm-Erichsen fått en konklusjon som passer både henne og justisminister Knut Storberget, som for øvrig er Norges mest kjente avholdsmann», sier kommunikasjonssjefen i NHO.

Noen uker senere høsten 2011: SIRUS-forsker Ingeborg Rossow får en henvendelse fra Virke. Organisasjonen er størst på arbeidsgiverorganisering i skjenkenæringen. De ønsker å gjøre en selvstendig analyse av Rossows datasett, i forkant av et møte Virke skal ha med Helse- og omsorgsdepartementet, og Sirus avgir sine data til Virke.

– Etter møtet fikk vi PowerPoint-filen fra departementet. De viste at Virke hadde kritisert oss for vesentlige feil og kritiske mangler ved studien, forteller Rossow.

Var noe av kritikken mot forskningen din riktig? spør vi Rossow.

– Stian Skår Ludvigsen kritiserte oss for ikke å ha gjort rede for at i Norge bygger politiets voldsstatistikk på to typer vold, legemsfornærmelse og legemsbeskadigelse. Dette gjorde vi ikke, fordi vi skulle publisere internasjonalt og da tar man vanligvis ikke med slike detaljer. Men jeg er enig i at vi burde ha beskrevet denne voldsvariabelen bedre i artikkelen. Dette rokker imidlertid ikke ved funnene av en sammenheng mellom skjenketidsendring og vold. For øvrig har vi imøtegått kritikken fra Skår Ludvigsen i et notat på vår hjemmeside.

Studien du har laget, kan brukes som beslutningsgrunnlag for politikerne og vil kunne få store konsekvenser for næringen? Da er det vel bra at noen kikker deg som forsker i kortene?

– Jo, det er jeg helt enig i. Det er jo hele poenget med å publisere i referee-tidsskrifter. Kritikk av forskning er helt essensielt. Vi, som forskere, skal være både åpne og ydmyke i forhold til at vi må tåle kritikk, og gjennom fagfellevurdering er vi vant til kritikk. Men de som kikker oss i kortene må være uhildet i kritikken sin.

Selektiv publisering

Stian Skår Ludvigsen er klar på at han hadde en politisk motivasjon for å interessere seg for en studie om skjenketider.

– Ja, jeg er politisk interessert i denne diskusjonen. Men det må være lov for en politiker å ha høyere utdanning i statistikk.

 Rossow og hennes svenske kollega Thor Norström ved Institutet för social forskning (SOFI) ved Stockholms universitet, spør om Venstre-politiker Skår Ludvigsen ville ha ytret seg om de hadde kommet fram til et annet resultat? Han spiller ballen tilbake og spør om det samme: Ville de to ha publisert resultatene sine dersom de hadde kommet til et annet resultat?

– I arbeidet med doktorgraden min undersøkte jeg det som kalles selektiv publisering. Både forskere, redaktører og fagfeller kan foretrekke resultater som tydelig bekrefter rådende oppfatninger, heller enn uklare eller motstridende resultater. Dette kan føre til en fordreining av virkeligheten, som reproduseres og forsterkes når resultatene blir samlet, referert, tatt inn i litteraturoversikter osv. Den vitenskapelige produksjonen reproduserer dermed sine feil. Dette kan få alvorlige konsekvenser.

– Man tenker seg gjerne at en studie er solid når den er fagfellevurdert. Men dessverre er det mange svakheter med fagfellevurderinger. En av dem er at dette dreier seg om ulønnet arbeid. God fagfellevurdering er avhengig av at fagfellene har tid til å sette seg inn i studiene, og at de har tematisk kjennskap til det de skal vurdere.

Skår Ludvigsen mener det bare er sunt for forskningen at næringsinteresser følger med og er kritiske til det forskere leverer: – Det skjerper forskningen og gjør det bare enda viktigere for forskere å sørge for at det de publiserer, er robust. Fagfellevurdering er i seg selv ikke et bra nok kvalitetsstempel på forskningen, man trenger også et kritisk publikum. Og hvem skulle ellers tatt på seg rollen som kritisk leser av forskningsrapporter enn dem som har spesielle interesser for forskningen?

Statistikeren i Bergen kan godt forstå at NHO Reiseliv engasjerer et konsulentbyrå for å vurdere kvaliteten på rapporten fra SIRUS.

– I Norge finnes det ikke konkurrerende forskningsmiljøer til statens institutt for rusmiddelforskning. Det er et problem. SIRUS er i en særstilling, som både forskningsinstitutt og forvaltningsorgan. Dette er en uheldig sammenblanding. Tilliten til instituttet hadde vært større om man hadde fristilt dem fra forvaltningsoppgaven sin. Jeg tror også at tilliten til en studie som dette hadde vært større om den hadde kommet fra et uavhengig universitetsmiljø.

Myndighetens forlengede arm?

Ingeborg Rossow mener kritikken mot SIRUS som myndighetenes forlengede arm, er like ille som kritikken mot studien. Spesielt reagerer hun på at NHO Reiseliv gjennom mediene slår fast at forskningsresultatet er slik statsråden ønsket seg.

Er det styrt forskning dere har lagt fram, Rossow?

– Overhodet ikke. Før vi satte i gang med denne studien ble jeg intervjuet av flere medier, og da sa jeg at det på ingen måte er gitt at små skjenketidsendringer vil få noen målbar effekt på volden. Dette ble blant annet brukt av Fremskrittspartiet, som støttet seg til uttalelsene mine i den politiske debatten om skjenketider. Dette viser at vi stilte med blanke ark. Underveis i forskningen har vi ikke fått noen som helst signaler fra departementet om hva de ønsker seg av denne studien. Jeg har ikke opplevd det med andre studier heller.

SIRUS er altså klart størst på samfunnsvitenskapelig rusforskning i Norge. De har en relativt liten ekstern finansiering. Hovedinntekten er en rammefinansiering fra Helse- og omsorgsdepartementet.

Rossow mener at en debatt om forskningsfinansieringen og hva den kan bety for hvilke problemstillinger man jobber med – og kanskje også hvordan man fortolker resultater – kan være sunn. Men hun tror det kan slå begge veier:

– En klattvis forskningsfinansiering kan være vel så uheldig for forskningskvaliteten som en stor grunnbevilgning til ett, stort miljø, mener hun.

– Mange steder i instituttsektoren konkurrerer om små midler fra et stort antall oppdragsgivere. Det kan lett føre til at forskning blir enkel utredning, eller at man ofte får lettvinte og kanskje ikke så gode svar på det man spør om. Man kan i verste fall tenke seg at miljøer som viser seg å besvare evalueringer på en positiv måte for oppdragsgiver, lettere vil få flere slike evalueringsoppdrag.

 Rossow forteller at hun er blitt en viktig erfaring rikere etter striden om skjenketidsforskningen hennes:

– Jeg har lært at jeg som forsker bør være forberedt på at det kan komme kraftig kritikk ikke bare av forskningen jeg har utført, men også av kompetansen og integriteten min. Som forsker på et felt som åpenbart er kontroversielt, bør du være rustet for dette. Både informasjonssjef og forskningsledelse bør være på plass for å håndtere medietrykket. Det hadde vi dessverre ikke denne gangen.

– Diskusjon og faglig uenighet i mindre fora er vi forskere rimelig vant til. Men når mediene blåser en sak stort opp, og valget av vinkling kommer helt overraskende på deg, i dette tilfellet i form av konflikt og sterk uenighet, kan det være vondt å tåle og vanskelig å skulle håndtere medietrykket.