Veilederforholdet er asymmetrisk. Vi som veiledere har makt. Studenten har ikke makt. Dette krever ryddighet og redelighet, mener biologiprofessoren ved Centre for Ecological and Evolutionary Synthesis (CEES) ved Biologisk Institutt, Universitetet i Oslo. Stenseth er også preses i Det Norske Videnskaps-Akademi.

Men fra tid til annen er ikke dette forholdet ryddig og redelig, erfarer han.

Den 23. august 2010 skrev Stenseth en kronikk i Aftenposten om temaet intellektuell trakassering.

 – Kronikken skrev jeg fordi jeg ved to tilfeller hadde opplevd at mine studenter hadde blitt grovt trampet på av eldre forskere.

– I det ene tilfellet gjennomførte en student et doktorgradsarbeid som fikk god omtale av den internasjonale doktorgradskomiteen. Men til tross for dette ble han nektet av en av sine veiledere – en meget etablert forsker –å publisere avhandlingen. Bakgrunnen var formodentlig at resultatene ikke støttet opp under funn som veilederen selv hadde publisert.

– Ved et annet tilfelle fikk en student fra Kina, som hadde vært hos oss lenge og lært mange nye ting, hovedsakelig fra en av mine postdoktorer, en overraskende beskjed om at et par høyt rangerte forskere skulle stå som medforfattere på en artikkel. Dette syntes vi var merkelig. Vi hadde aldri hørt om disse medforfatterne før. Ikke nok med det, men det skulle med en fotnote hvor det sto «Equal Contribution».

Disse forskerne påsto at de hadde en avtale med vår student, om at de skulle være med som forfattere på alle publikasjoner som kom ut av dette fellesarbeidet.

Denne avtalen var ikke Stenseth blitt gjort kjent med. Han godtok den heller ikke.

Ønsker bedre regelverk

Stenseth har ikke vært borti liknende situasjoner verken før eller senere. Men etter kronikken har han fått flere antydninger fra andre om at slikt skjer. Også i Norge.

«Mange av tilbakemeldingene er skremmende og bekrefter at det foregår slik trakassering også i andre fagmiljøer enn de jeg selv har kjennskap til», sa han etter at kronikken ble publisert. 

– Etter dette har jeg fått flere oppfordringer om å gå ut med navn. Men det vil jeg ikke. Mitt ønske med kronikken var å sette problemet på dagsordenen. Jeg har ikke behov for å henge ut folk.

De internasjonale kjørereglene for fellespublisering er allerede godt definert i de såkalte Vancouver-reglene. Men Stenseth mener det trengs noe mer. Hans håp er at regelverket skal bli enda bedre. Særlig utfordrende er internasjonaliseringen av forskning, hvor ulike akademiske kulturer møtes.

Tøft å korrigeres av en student

Stenseth mener at store forskergrupper lettere kan bidra til å beskytte en student mot intellektuell trakassering fra en veileder. Slik trakassering skjer oftest i små isolerte fagmiljøer hvor det er blitt utviklet en ukultur. Samtidig hører det med at store grupper oftere samarbeider internasjonalt, med miljøer der forholdet mellom veileder og student kan være helt annerledes enn her i Norge. 

– Her lever vi i et egalitært samfunn. Det gjenspeiler seg i forholdet mellom student og veileder. Jeg liker at studentene har respekt for meg, men jeg liker selvfølgelig ikke at de sier ja bare fordi jeg har sagt noe. Slik er det for eksempel i Japan. Der sier man ikke en veileder imot. Det samme gjelder i Kina og til en viss grad også i USA.

– Det kan være tøft for en etablert professor som meg å bli korrigert av en ung, obsternasig student, innrømmer professoren. – Og talentfulle studenter kan ofte bli litt obsternasige.

– Men det er nødvendig. Nesten alt jeg har gjort, har jeg gjort sammen med andre. Yngre forskere har bidratt vesentlig til min utvikling som forsker.

Hvis ingen av de unge skulle tørre å stille spørsmål ved det vi eldre forskere sier, hvordan skulle da vitenskapen gått fremover? spør den erfarne forskningslederen. - Å samarbeide med unge forskere – studenter eller post docs – er derfor noe av det mest stimulerende jeg opplever i mitt arbeid.