Terje Colbjørnsen, Institutt for medier og kommunikasjon, Universitetet i Oslo (UiO), prosjektet hans handler om digital publisering og norske forlag.

Kristian Ellingsen, Veterinærinstituttet, Oslo, prosjektet hans handler om hvordan ulike stell-, håndterings- og produksjonsrutiner påvirker kalvehelse og velferd.

Kari Sjøhelle Jevne, Høgskolen i Oslo og Akershus ( HiOA), tar dr. graden ved Psykologisk institutt, UiO, prosjektet er en kvalitativ studie for å studere hvordan barnevernet håndterer saker med foreldrekonflikter.

Vinh Thanh Phung, Universitet for miljø – og biovitenskap (UMB), prosjektet hans går ut på å studere hvordan kjemikalier påvirker muskler hos okse.

Morgenfriske ph.d. – stipendiater var invitert av bladet Forskningetikk til frokost en fin høstdag i september. Målet med samtalen var å høre deres erfaringer om emnet forskningsetikk. Fire personer fra forskjellige miljø skapte en fin samtale rundt frokostbordet; kaffe, te, juice og baguetter var godt følge mens praten gikk.

 Ulike forskningsetiske tema var på dagsorden – som samtykke, hvordan lære forskningsetikk, bruk av retningslinjer, medforfatterskap og forholdet mellom veileder og stipendiat.

 Ulike utfordringer

– Tilnærmingen til samtykkeproblematikken er annerledes i min forskning, sier Kristian med et smil. – Mine dyr kan jo ikke si et ja eller nei til å være med. Det er Forsøksdyrutvalget som må tale dyrenes sak. Utvalget tar ansvaret for at dyrets rettigheter blir ivaretatt, kan man nesten si. Når vi skal gå i gang med et prosjekt, om det være seg forskning på dyr eller bruk av dyr, må man i prosjektbeskrivelsen nøye forklare hvor mange dyr man vil bruke, hvilke metoder og hvorfor. Det kreves at man skal ha tenkt igjennom hva de tre R-ene står for: Replacement, Reduction and Refinement. Dette innebærer at prosjektet må utføres på en slik måte at det blir minst mulig belastning på færrest mulig dyr.

Kari har helt andre erfaringer omkring samtykkeproblematikken. – I mitt prosjekt hadde jeg et design som beskrev tre grupper jeg skulle snakke med: saksbehandlere, foreldre og barn. Dette ble for meg store etiske utfordringer. Hvor mye skulle jeg «presse» saksbehandleren til å ville snakke med meg, ta av deres dyrebare saksbehandlingstid? Hvordan få samtykke fra barna? Barn under 12 år må ha samtykke fra en av foreldrene, men jeg satte ikke grensen ved 12 år. Jeg krevde at både barnet - uansett alder - og begge foreldre med foreldreansvar skulle samtykke. Det ble derfor ekstra vanskelig å få tak i barna, fordi foreldrene var i konflikt og mange ganger uenige også i dette spørsmålet.

Hun forteller at utfordringene sto i kø. Og den eneste måte å løse det på var å endre design. – Jeg har måttet tone ned barnas stemme, mens antallet saksbehandlere i utvalget måtte økes, altså færre barn enn jeg opprinnenlig hadde planlagt. Men dette måtte ikke gå utover kvaliteten, et viktig forskningsetisk prinsipp.

Men hvordan kan jeg likevel bruke «stemmene» til de tre barna jeg har snakket med? De har fortalt meg mye gjennom de samtalene vi har hatt. Jeg har en etisk forpliktelse til å nyttiggjøre meg det, samtidig som at antallet er for lite til å være representativt. Disse to eksemplene forteller bare litt om hvorfor jeg så sterkt mener at forskningsetikk læres gjennom praksis.

Terje har ikke møtt noen utfordringer når det gjelder samtykke. – Mine informanter har svart på helt «ufarlige ting», ikke noe sårbart tema. Mine største utfordringer ligger nok foran meg. Min kontakt med ulike forlag gir meg innsyn i strategier og planer fram i tid. Forlag er opptatt av å tjene penger og vil ikke uten videre at konkurrenten skal kjenne til de innerste planer. Det blir vel litt likt slik det er innenfor legemiddelindustrien. Bedriftene vil beskytte sine strategier.

En oppdragsgiver har  derimot ingen rettigheter til å stoppe publisering. Disse tingene må avtales på forhånd. Og en kontrakt som regulerer dette, vet jeg at Kunnskapsdepartementet har oppfordret både oppdragsgivere og forskere til å bruke. Men jeg håper for egen del at når jeg skal disputere om et par år, så vil ikke dette med publisering bli et problem.

– Musklene som jeg jobber med, kan ikke bestemme hva jeg skal gjøre med dem, ler Vinh. – Samtykke er ikke noe stort tema innen biokjemi og matvitenskap. I de tilfellene hvor dette er aktuelt, er det Forsøksdyrutvalget vi søker råd hos. Men jeg kjenner godt til forskningsetikk som et viktig tema på mange plan, ved at jeg sitter i Forskningsetisk utvalg ved UMB.

Er opplæringen i forskningsetikk god nok?

Våre fire frokostspisende informanter har ulike erfaringer også på dette området; både fordi de forsker innenfor ulike fagfelt, og fordi tilbudene er forskjellige.

Vinh: Vi har et obligatorisk kurs i etikk, som gir 5 studiepoeng. Dette er et generelt kurs og tar for seg både forskningsetikk og vitenskapsfilosofi. Mange synes nok at kurset kan oppleves som lite relevant for akkurat deres forskning, men etikk er et stort felt og i kurset blir vi først og fremst introdusert til å reflektere over vår egen og andres forskning. Ikke mange tenker på etikk før man har problematikken foran seg, og da er det viktig å ha kunnskapen.

Kari: På Psykologisk institutt skal vi ha et obligatorisk kurs i forskningsetikk som gir 2 poeng. Det ender opp i et paper eller et essay. Kurs man tar, gir gode knagger for forståelse, men jeg mener at man lærer mest om forskningsetikk gjennom eget prosjekt. Spesielt slik jeg jobber, kommer de ulike etisk dilemma underveis. Alle steg kan jeg ikke forutsi på forhånd.

Terje: Den forskningsetikken vi lærer, er gjennom kurset i Vitenskapsteori. Men dette kurset gjennomfører vi i begynnelsen av forskningstiden; vi produserer et paper, og så blir det lett «ferdig med det» tankegangen. Den kompetansen vi får på kurset, er det viktig å ta med videre og ikke glemme. Det er jo først gjennom eget prosjekt at man virkelig forstår de etiske aspektene.

Kristian: Hos oss er det to obligatoriske kurs som omhandler etikk. Alle som skal jobbe med dyr, må ta et kurs i forsøksdyrlære. Dessuten holdes det et introkurs på Norges veterinærhøyskole (NVH) i biomedisinsk forskning. Forskningsetikken utgjør bare ett av mange temaer som dekkes i disse kursene. For øvrig har vi mulighet til å velge mange kurs, blant annet gjennom The Nordic Forestry, Veterinary and Agricultural University Network (NOVA).

Ulik praksis ved medforfatterskap. Hvem skal ha navnet sitt på artikkelen?

 Vinh: Det som er mest alvorlig innen vårt fagområde, er en uskikk i forhold til medforfatterskap. Vancouver-reglene skal regulere dette, men flere stipendiater  har erfart at medforfatterlisten blir styrt av andre enn dem selv. Både kan stipendiaten bli overstyrt av veileder, men veileder kan også føle press fra annet hold. Slike forhold er en stor utfordring for forskningsetikken. Dette er et kjent internasjonalt problem, som jeg tror er mest framtredende innenfor biovitenskap og medisin.

 Kristian: Problemet med press i forhold til å være medforfatter kjenner ikke jeg til. Muligens kan slike ting mer forekomme i rene akademiske miljø. Instituttet hos oss utfører mange andre oppgaver enn forskning som overvåking av dyrehelse, faglige utredninger på oppdrag av f.eks. Mattilsynet og laboratorieanalyser av innsendte prøver.

Terje: Jeg kjenner heller ikke til den tematikken. Det må oppleves veldig vanskelig å komme under et slikt press.

Kari: Jeg kjenner heller ikke til press fra noe hold. Muligens handler dette om både fag og kultur. Det kan sikkert bli vanskelig dersom flere skal mene noe om hvilken vei prosjektet skal gå. Mitt prosjekt er en liten del av et større prosjekt og har som sagt endret seg underveis. Hvem skal ha siste ord når nye veivalg tas? Slike tema burde vært mer tematisert, synes jeg.

Da skyter Vinh inn at i de forskningsetiske retningslinjene til fagområdene naturvitenskap og teknologi, står det i kapittelet om «God forskningspraksis» flere punkter om regulering av samarbeid forskere imellom.

- Og når vi er inne på retningslinjene til Forskningsetiske komiteer, fungerer de som et godt verktøy for stipendiatene?

Våre fire gjester kjenner alle til de ulike retningslinjene og også nettstedet www.etikkom.no som en ressurs for forskningsetiske spørsmål. Og de har en felles kommentar og ønske: Litt for mye tekst i retningslinjene, selv om de ikke er vanskelige å finne fram i. De savner sjekklister som kan ligge som en nettressurs, og som kan lastes ned etter behov.

– Det er noe jeg stusser litt over når jeg leser de forskningsetiske retningslinjene, sier Terje. – Vi kan lese mye tekst og mange punkter om beskyttelse av forsøksperson, spesielt barn. Jeg skjønner at det er viktig, men man kan nesten få inntrykk av at forskning er «farlig» – og det er det jo ikke. Kostnad – nytte perspektivet kunne kanskje komme litt tydeligere fram?

Og hva med fusk og plagiering, er det noe stipendiater snakker om?

 – Vi hadde jo en fuskesak i 2006 på UMB, forteller Vinh. Jeg føler det er litt tabu å ta temaet opp. Etikkutvalget hos oss arrangerte et seminar om «varsling» for ph.d.-stipendiatene. Vi ønsker at flest mulig skal vite at det finnes retningslinjer de kan forholde seg til, og at de blir ivaretatt når de har noe å si. Jeg syns at seminaret er noe som bør tilbys både ansatte og ph.d.-studenter.

Terje har litt av samme erfaring. – De store skandalene snakkes det om. Gråsonene derimot – som gjelder mer «klipp og lim» og grenseoppgangen mot plagiat, er det ikke mye prat om. Vi leser jo at det er blitt mer og mer av det. Opplæring i hva som er god henvisningsskikk, er viktig helt nede på bachelornivå.

Kristian smeller til med en god regel han lærte på sine studier i Australia: - Tre ord på rad, som er like et annet manus, er plagiering.

Samtalen nærmer seg slutten, frokosten likeså. Stipendiatene skal gå hver til sitt igjen, vel fornøyde med en god start på dagen: - Dette var en virkelig tverrfaglig diskusjon, avslutter Terje.