Sannheten i historien var derimot at hans stipendiat, Albert Schatz, var personen som skulle hatt æren.

Selman Waksman og Albert Shatz var begge jødiske innflyttere fra Russland, men de var langt fra likesinnede. Waksman hadde som mål å skaffe seg både et navn og penger i mulighetenes land. Han kom til USA i 1910 og tok både college og en mastergrad i jordmikrobiologi; temaet var noe ukjent i USA, men allerede velkjent i Europa. Dette ga Waksman fordeler ettersom han kunne lese både russisk og tysk.

 I 1915 ble han ansatt som forsker- assistent, og allerede ved slutten av året hadde han skrevet sin første akademiske artikkel om «Bakterier, actinomycetes og sopp i jorden». Selman Waksman endte med å ta sin doktorgrad ved universitetet i Berkeley, for så å returnere til Rutgers universitet, som professor. Han forfattet mange bøker om jordbiologi, men disse sa nesten ingenting om den mulige medisinske bruken av hans arbeid.

På 1920- tallet ble Rutgers Universitet bedre stilt økonomisk. Waksman fikk muligheten til å opprette en liten gruppe med stipendiater som skulle jobbe videre med hans arbeid. Studentene skal ha fulgt et «semi-militært regime» i en kjellerlabb hvor de tilbrakte mesteparten av sin tid. Waksman selv var sjelden å se der nede. 

I 1943 ble Albert Shatz en av stipendiatene som jobbet for Waksman. Shatz var tredje generasjon innflytter og hadde i motsetning til Waksman kun planer om å bli bonde etter sin far. Men dette endret seg da han mottok et skolestipend i en alder av 18 år. Det var Selman Waksman selv som tok Shatz under vingene. Albert Shatz sitt prosjekt ble å finne en kur mot tuberkulose og andre sykdommer som herjet som følge av andre verdenskrig. Han var derfor til en hver tid å finne i kjellerlabben, der han jobbet nøysomt og noterte alle forsøk med resultater.

Oppdagelsen

Da arbeidet til Albert Shatz begynte å vise lovende resultater i 1944, var Waksman raskt ute med å verve støtte fra Rutgers Universitetet, samt å forhandle frem en lukrativ hemmelig avtale med da regjerende farmasi selskapet Merck. Det var ikke første gang Waksman hadde kontakt med selskapet. Waksman og sønnen til selveste Merck, hadde tidligere gjort flere avtaler og knyttet sterke bånd.

I den første vitenskapelige artikkelen som annonserte streptomycin, gav Selman Waksman likeverdig kreditt og patent til Albert Shatz. Det var først etter dette at ting begynte å forandre seg. Waksman skal så ha fryst ut Shatz og lurt ham til å tro at verken han eller Waksman ville tjene penger på medisinen.

Riften

Etter hvert som streptomycin suksessen nådde avisene, begynte Albert Shatz, som tross alt gjorde både oppdagelsen og utførte testene mot tuberkulose, å merke at det ikke var han selv som mottok krediteringen. Waksman derimot tjente gode penger og mottok stor oppmerksomhet uten at Albert Shatz ble kreditert. Albert Shatz prøvde å få snakket med sin veileder, men uten hell. Waksman hadde for lengst avskrevet Shatz.

Det skulle senere vise seg at samtidig som Shatz jobbet med videre testing av sine funn i kjeller laboratoriet, var dr. Waksman oppe på kontoret og skrev sin egen versjon. Her omtalte Waksman seg selv som oppdageren av streptomycin. I mars 1945 publiserte han sin første bok om «microb wars». Dette var et solid verk på over 350 sider.  Men navnet Albert Shatz ble aldri nevnt i boken, kun i litteraturen.

Rettens vei

Albert Shatz trodde at hans avhandling og hans navn på den vitenskapelige artikkelen var det verden utenfor ville stole på, som bevis for at det var han som hadde oppdaget streptomycin. Men slik ble det ikke. Spenningen steg rundt oppdagelsen frem til 1950, da Albert Schatz saksøkte sin tidligere veileder. Saken endte med at Albert Shatz fikk den rettslige tittelen som delt oppdager og en andel royalties. På tross av dette ble i 1952 Nobelprisen i psykologi og medisin tildelt Selman Waksman for oppdagelsen av streptomycin. Komiteen rangerte Albert Shatz kun som en assistent av lavere rang.

Trøstepremien

Etter mange brev til ulike redaktører og journalister, før en seremoniell feiring av Waksman planlagt ved Rutgers universitet i 1994, ble Albert Schatz endelig hørt. Tiltross for sin uvilje mot å returnere til Rutgers, som nå hadde fått en egen avdeling ved navnet Waksman, ble han tilslutt overtalt til å komme for å holde en forelesning der. I 1994 mottok Albert Schatz den gjeveste prisen man kan få på Rutgers Universitet, nemlig Rutgers medaljen.

Til tross for Rutgers anerkjennelse er Albert Schatz, i dag 60 år senere, fortsatt ikke inkludert i Nobelprisen for sin egen oppdagelse.

Denne ubegripelige historien åpner opp for flere etiske spørsmål som er aktuelle også i dag. Blant annet muligheter for og rettigheter på patenter, spørsmål vedrørende plagiat og kreditering og ikke minst rettigheter ved samarbeid innenfor vitenskapelig forskning. Et av de store spørsmålene, som stiller Nobelprisen i et negativt lys, er kanskje hvordan Selman Waksman fortsatt står som vinner og oppdager av streptomycin.

 Kilder: Pringle Peter (2012): Experiment eleven. New York: Walker and Company