Jenkins ble engasjert i emnet menneskelige levninger etter å ha deltatt på en Museums Association konferanse i Manchester i 2002, hvor temaet ble livlig debattert. Dette var tiden etter repatrieringsdebattene i Australia og Nord-Amerika, og etter Alder Hey-skandalen hvor kroppsdeler fra avdøde ble holdt tilbake på sykehuset uten samtykke fra pårørende. Disse hendelsene hadde store innvirkninger både på den britiske museumssektoren og på lovgivningen, og dannet opptakten til problematiseringen av britiske menneskelige levninger i museumssamlinger.

Boka er forfatterens PhD-avhandling i sosiologi, og gir en god oversikt over historikken og aktørene i forhold til debatten rundt respekt og tilbakeføring av menneskelige levninger i Storbritannia. Jenkins tar utgangspunkt i sosial konstruksjonisme som metode for å belyse spørsmålet om problematiseringen av menneskelige levninger, spesifikt levninger som hittil ingen hadde krevd tilhørighet til på bakgrunn av etnisitet eller religion, det vil si forhistoriske britiske levninger. Hun intervjuet blant annet representanter fra museumsmiljøer og fra britiske grupper som har kommet med krav om tilbakeføring. Boka er ikke bare interessant for sosiologer, men for alle som må forholde seg til menneskelige levninger både i forskning og forvaltning.

Til tross for motstand fra fagfolk som argumenterte med levningenes vitenskapelige potensiale og framtidig kunnskap, fikk bevegelsen for tilbakeføring politisk støtte og vant fram i offentlig forvaltning, lovgivning og museale retningslinjer rundt årtusenskiftet. Med den nye Human Tissue Act av 2004 ble loven endret slik at det nå ble mulig å tilbakeføre menneskelige levninger opp til 1000 år gamle fra museumsmagasiner. Dermed kunne motstandere mot tilbakeføring av forhistoriske levninger ikke lenger vise til vern i lovverket.

Det sentrale spørsmålet Jenkins forsøker å belyse i boka, er hvorfor enkelte museumsmiljøer aktivt fremmet problematiseringen av menneskelige levninger som ingen grupper hittil hadde gjort krav på. For å få svar peker Jenkins på en samtidig og mer omfattende museal autoritetskrise som følge av at det de siste tiårene hadde blitt stilt spørsmål ved museenes tradisjonelle rolle som kunnskapsspreder og opplyser. Omorienteringen av museets rolle til å være en identitetsbygger som aktivt søker dialog med lokalsamfunnet, sammenfaller ifølge forfatteren med framveksten av problematiseringen av menneskelige levninger. Gjennom å ta avstand fra tidligere praksis, søkte enkelte i museumssektoren ny legitimitet.

Ifølge Jenkins ble det som en følge av nye kulturelle ideer skapt nye krav fra nye grupper, i denne sammenhengen Pagans, eller hedninger. Pagans har i løpet av de siste årene begynt å stille krav til behandlingen av forhistoriske levninger, og Jenkins mener denne nye gruppen aktivt bruker oppmerksomheten rundt menneskelige levninger for egen legitimering og autoritet. Pagans får støtte i enkelte museumsmiljøer, samtidig som andre ikke klarer å rasjonalisere bort gruppens deltagelse og innflytelse som følge av autoritetskrisen rundt museenes rolle og arven etter postmodernismen. Blant annet beskriver Jenkins hvordan enkelte museums utstillinger som omfatter forhistoriske menneskelige levninger har blitt modifiserte som en følge av press fra enkelte hedningsgrupper.

Jenkins legger ikke skjul på sin personlige mening som forkjemper for vitenskapelige verdier og forskning når det gjelder spørsmålet om tilbakeføring og gjenbegravelse. Forfatteren presenterer likevel interessante og aktuelle spørsmål rundt forskjellige oppfatninger av respekt, tilhørighet og tilbakeføring av forhistoriske menneskelige levninger, samt implikasjonene for en sektor som utfordrer sin egen autoritet. Interessante er også motsetningene som oppstår når levninger blir brukt som symbolbærere i enkelte gruppers identitetsbygging, samtidig som majoriteten av den britiske befolkningen kan kreve tilhørighet til de samme levningene.

Unn Yilmaz, medlem av Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH)