Mandag morgen, ny uke og nye muligheter. Jeg starter som sedvanlig arbeidsdagen med å åpne e-posten. Her ligger det en henvendelse fra en journalist; hun ønsker svar på noen spørsmål knyttet til et bestemt trekk ved nyere amerikansk fjernsynsfiksjon. Dette er tema jeg vet mye om, men jeg har ikke forsket på det. Bør jeg da svare?

Jeg kommer til å møte dette dilemmaet minst en gang eller to til denne uken, og neste uke. Som film og medieforsker med flere samfunnsrelevante forsk-ningsinteresser (kjønn, vold, filmkritikk) får jeg, i likhet med svært mange andre medieforskere, mange henvendelser fra pressen i løpet av året. Av kapasitetshensyn, blant annet fordi jeg som universitetsansatt er styrt av systemet til å prioritere de oppgavene som telles, det vil si forskning og undervisning, sier jeg nei oftere enn jeg sier ja.

Selv om formidling altså er rangert nederst av de tre hovedområdene jeg er satt til å drive med, er formidling likevel en av mine hovedoppgaver. I følge universitetsloven skal jeg ”bidra til å spre og formidle resultater fra forskning og faglig og kunstnerisk utvik-lingsarbeid”, og min institusjon skal bidra til at jeg deltar i samfunnsdebatten.

Også Forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap, humaniora og juss (2006) omtaler viktigheten av og prinsippene for forskningsformidling: Det er min oppgave som forsker å formidle ”innsikter i faget” og bidra til en opplyst offentlig samtale. Det er også min oppgave å gi innsikter tilbake til det norske samfunnet som finansierer min stilling, og ikke bare til et internasjonalt forskerkollegium som leser vitenskaplige publikasjoner. Dette ansvaret hviler, slik jeg ser det, særlig tungt på samfunnsvitere og humanister.

Men hvor går grensene for hva jeg skal, kan eller bør bidra med i den offentlige debatten om medier og medieuttrykk? Jeg kan for eksempel ha forberedt et opplegg om iransk film eller skrekkfilmgenren for studentene mine, er ikke dette kunnskaper som like gjerne kunne tilflyte allmennheten?

I de forskningsestiske retningslinjene heter det i punkt 46 at man skal stille like strenge krav til etterrettelighet i forskningsformidling som ved forskningspublisering. Dette er strenge og vanskelige krav, som likevel bør etterstrebes. Imidlertid vil mye av det vi kan definere som innsikter fra humanistisk forskning ikke kunne kvalitetssikres på den måten, for eksempel er en del av den virksomheten jeg bedriver i undervisningen langt mer skjønnsbasert enn det jeg ville publisere i et tidsskrift.

Sagt på en annen måte, ”innsikter” i faget reflekterer en åpen tilnærming til forskningsformidling, mens kravet om etterrettelighet synes å stramme inn. Dessuten vil man som forsker ofte oppleve at forbehold og nyanser, som kan være viktige å ta på områder hvor sikker viten er vanskelig å finne, lett forsvinner ut i møte med journalistikkens ønske om klare svar.

Selv har jeg opplevd at en setning jeg ba om å få slettet fra et intervju fordi jeg ikke kunne gå god for en bastant konklusjon, i stedet fant sin plass i overskriften.

Sist, men ikke minst, er det journalistikken som setter agendaen for forskningsformidlingen, ikke forskeren. Heldigvis har jeg etter hvert opparbeidet meg et kontaktnett som kontakter meg for å høre om akkurat min forskning, ikke bare for å få ”en eller annen forsker” til å bekrefte noe journalisten allerede vet.

Derfor forsøker jeg å løse dilemmaet på følgende måte: Kan hvem som helst av mine kolleger svare på dette, kan journalisten selv svare. Da sier jeg nei. Dersom jeg er den, eller en av dem som har best forutsetninger for å svare på spørsmålet, sier jeg ja.