Dagen og den grusomme hendelsen vil sette spor på ulik måte i samfunnet vårt. Behovet for informasjon og mer kunnskap vokser. Arvid Hallén var raskt ute på nettsiden til Forskningsrådet og sa: − Og selv om verken mer kunnskap eller andre tiltak kan sikre oss fullt ut, eller gi oss full forståelse, er det både legitimt og nødvendig å se hvor forskning kan gi oss bedre og mer gyldige svar på spørsmålene våre. (31.07.2011)

Det vil bli økt forskning med endret fokus. I dette nummeret av Forskningsetikk har vi valgt å snakke med flere forskere som gjennom sine erfaringer og fagfelt har synspunkter på hvordan samfunnet vil søke ny kunnskap. Vil vi, som en følge av et endret forskningsfokus, møte nye forskningsetiske utfordringer?

Vi har snakket med medieforskeren, psykologen, samfunnsviteren, politikeren, filosofen og et medlem av 22. juli kommisjonen, alle med ulike tanker og refleksjoner.

- Som når hjerneforskeren sier: Hvis vi begynner å lete etter unormale funn for å bevise at det er en hjerneorganisk årsak til negativ atferd, dukker det opp en rekke problemstillinger både i forskningen og forskningsetikken. Hva er en normal hjerne? Etisk problematisk på samme måte som innen det nye feltet «biokriminologi». Forskning gjort i USA tyder på at gener i et gitt miljø kan kode for kriminell adferd. ( leder i Forskningsetikk nr. 2, 2011)

Erfaring viser at det er etisk utfordrende å forske i ekstreme miljøer, spesielt hvis gruppene benytter ulovlige metoder som vold og trakassering. Forskernes sikkerhet kan bli satt på prøve og likeså hvordan praktisere kravet til informert samtykke.

Hensynet til overlevende og berørte ved katastrofer kan også være utfordrende for forskningsetikken. Pårørende og skadde etter hendelsene har krav på best mulig hjelp og behandling. Hvordan skal forskning på dette feltet komme i gang raskt og samtidig ivareta hensynet til de berørte? Er ubehag for forskningsdeltakerne lettere å akseptere hvis det forventes en reell gevinst av forskningen, for eksempel i form av bedre behandlingsmetoder?

Det er et paradoks at journalistene stormer til for å gjøre sine intervju umiddelbart, men forskere naturlig nok ikke er på banen så raskt. Kan man tenke seg at forskere kan ha en slags beredskap på slike akuttsituasjoner?

I denne fasen er spørsmålene mange, svarene få. Derfor er det et felles ansvar for alle aktører å fortsette en åpen debatt om hvilken forskning som vil være den beste, og hvordan den skal gjennomføres. Dette vil være et samspill mellom myndigheter, fagmiljøer og samfunnet for øvrig.