– På det ene siden hadde det vært fantastisk om vi kunne fastslå at denne mannens hjerne er annerledes enn våre hjerner, sier førsteamanuensis i psykologi ved Universitetet i Oslo, Tor Endestad. Han arbeider innenfor fagfeltet kognitiv psykologi og moderne visualiseringsteknologi som MR (magnetresonanstomografi). Utviklingen av denne teknologien har gjort det mulig å studere aktivitet i hjernen direkte mens kognitive prosesser foregår, noe som har revolusjonert hjerneforskningen.

 Umulige dilemmaer

– Jeg skjønner godt at mange ønsker å fastslå at det er medisinske årsaker til at et menneske gjør noe så forferdelig. Da ville vi kunne betrakte personen som annerledes enn oss og tenke at den ekstreme handlingen på en eller annen måte er forklarlig . Når noe ekstremt skjer, ønsker vi å finne mening, og da begynner vi å lete etter mønstre. Men jeg tror vi må forsøke å dempe behovet for slike forklaringer. Psykologien og medisinsk hjerneforskning er ikke der at vi kan angi presise forklaringer på eller forutse enkeltmenneskers handlinger. Jeg håper egentlig at vi aldri kommer dit, sier Endestad, rett og slett fordi det reiser en rekke nesten umulige dilemmaer.

Forskningsetikk på prøve

Hvis vi begynner å lete etter unormale funn for å bevise at det er en hjerneorganisk årsak til negativ atferd, dukker det opp en rekke problemstillinger både i forskningen og forskningsetikken, mener han.

– Hva er en normal hjerne? I dag har vi ingen database med sikre avbildinger av «normale» hjerner. Det vil derfor være vanskelig å skille ut en unormal hjerne fra en normal. Vi kan dermed komme til å rapportere forskjeller som kanskje bare er en del av den naturlige variasjonen mellom mennesker. I tillegg er metodene langt fra så presise at vi kan «se hvor feilen er i hjernen», sier han.

– Et annet problem er at om vi nå skulle kunne dokumentere at det er mulig å kartlegge at en stor andel kriminelle har avvik i hjernen, hvordan skulle vi forholde oss til det? Skal vi skanne alle hjerner for å gjennomføre eventuelle forebyggende tiltak? Hva med alle de som har like avvik, men aldri gjør noe kriminelt.

– Og for det tredje, hvordan skulle man bruke slike funn? Når vi leter etter unormale funn for å «bevise» at det er en hjerneorganisk årsak til negativ atferd, vil det kunne bli brukt på samme måte som vi bruker «nedsatt bevissthet i gjerningsøyeblikket» i rettssaker i dag – nemlig til å bortforklare eller unnskylde handlinger. Dette er allerede forsøkt av forsvarsadvokater i USA.

 Biologi ikke nok

– Når vi leter etter biologiske forklaringer, kan vi stå i fare for å fokusere vekk fra enkeltindividets selvstendige ansvar. Det å bli marginalisert er i seg selv en stor samfunnsfare. Når et menneske blir gående alene og får en følelse av ikke å være med i samfunnet forøvrig, kan det forsterke negative personlighetstrekk, sier Endestad. Han mener vi må ha mer tro på de tradisjonelle psykologiske metodene og dempe ned troen på at ny hjerneforskning vil kunne revolusjonere forklaringen av ekstreme hendelser.

– Når vi mennesker blir veldig redde, blir vi veldig stemplende. Jeg tror ikke at det finnes en psykolog eller psykiater som kan forutsi at deres pasient kan bli en massemorder. Jeg tror heller ikke vi vil komme dit.