Etter 22. juli har det kommet kritikk mot forskningsmiljøene og de som finansierer forskning , om manglende kunnskap om høyreekstreme i Norge. Anders Ravik Jupskås er en av de få norske forskerne som har studert dem ytterst til høyre. Han er stipendiat ved Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo og ekspert på høyrepopulisme. Denne høsten er han også ansvarlig for en åpen forelesningsrekke ved UiO, som skal belyse temaer som er blitt aktualisert av terrorhandlingen 22. juli.

 Vi vet lite

Stort sett alle er enige om at forskning på politiske ekstreme grupper er viktig. Vi bør vite hva som rører seg i ekstreme miljøer og i grupper som er skeptiske til demokratiet vårt som styreform. Men hvor stor trussel mot samfunnet vårt er grupper som for eksempel «Stopp islamiseringen av Norge» eller «Norwegian Defense League"?

– Vi vet lite om ideologien bak disse gruppene, hvordan de er bygd opp, og hvordan de rekrutterer, forteller Ravik Jupskås. – Men vi har faktisk fått vite mer om høyreekstreme, slik som «Norgespatriotene», gjennom NRKs dokumentar-journalistikk enn gjennom forskningen som er gjort til nå, mener han. Skal forskerne kommer nærmere noen svar, må de komme tettere i dialog med noen av medlemmene i de politisk ekstreme gruppene. Men det er ikke lett.

– To nye partiformer er vokst fram etter 2. verdenskrig, de grønne og de høyreradikale. Den første gruppene er gjennomforsket – fordi forskerne elsker dem. Den andre gruppen er det også forsket på – men først og fremst fordi forskerne hater dem.

At forskerne er så normative, kan være et problem, mener Ravik Jupskås.

– Skal forskerne få gode data om høyreekstreme grupper, må de komme seg på innsiden av disse gruppene. Forskerne vet at medlemslister ikke er til å stole på. Også andre skriftlige dokumenter må forskere ofte være skeptiske til. De kan for eksempel være skrevet strategisk, for ikke å virke rasistiske.

 Høyreekstrem bror

I Norge er det spesielt lite forskning på høyreekstreme. I nabolandet vårt Sverige er det noe flere forskere som har interessert seg for disse gruppene. Men generelt er høyreekstreme et underforsket område i alle europeiske land, mener Ravik Jupskås.

– I stor grad skyldes det nok også at de høyreekstreme ikke ønsker å slippe oss forskere inn. De stoler ikke på oss.

– Jeg har selv forsøkt å slippe inn hos en relativt moderat gruppe som «Sverigedemokraterna,» men selv det er ikke lett. De føler at de ikke blir tatt på alvor. At all forskning bare handler om fordømmelse, og at vi forskere bare vil fortelle verden om hvor skumle de er. De opplever fors-kere som normative og bare ute etter å demonisere dem. Til en viss grad har de nok rett i det.

– En av de få forskerne i Europa som virkelig har sluppet på innsiden av slike miljøer, er nederlandske Cas Mudde. Det kan han nok i stor grad takke broren sin for, som er en ledende skikkelse blant høyreeks-tremistene i Nederland. Broren har åpnet dørene for ham.

Mer nyansert bilde

Ravik Jupskås mener at forskere må forsøke å stille seg mer åpne og nysgjerrige overfor ekstreme politiske grupper. – Vi må legge våre egne synspunkter og følelser til side når vi går inn som samfunnsforskere, selv om vi selvsagt ikke skal seile under falsk flagg.

– Jeg bruker som argument overfor «Sverigedemokraterna» at de faktisk kan ha interesse av å slippe forskere inn. Slik kan vi forstå dem bedre og kanskje også bidra til å nyansere bildet av dem. I dag vet vi lite om hva de egentlig mener. Det de skriver, er ofte noe annet enn det de sier på puben. Dermed vet vi heller ikke om de faktisk er noen trussel mot samfunnet.

– Skillet mellom det å være mot en multikulturell ideologi, og det å være mot et flerkulturelt samfunn, er blitt borte i debatten. Kanskje er det slik at flere av dem som hører hjemme i disse grupperingene, er svært skeptiske til en multikulturell ideologi (dvs. en offentlig politikk som tar sikte på å opprettholde kulturelle forskjeller), uten å være like skeptiske til at samfunnet vårt blir flerkulturelt. Det er tross alt to forskjellige ting. Slikt som dette bør vi kunne diskutere i et demokrati, mener Ravik Jupskås.

– Men når det er sagt, er det mye mer som tillates offentlig sagt her i Norge, enn hva som er tillatt i for eksempel Sverige eller Tyskland. Mye av det som kommer fram i norske medier, hadde vært helt utenkelig å skrive om for en svensk eller en tysk journalist, sier Ravik Jupskås.