Store amerikanske styrker kom til Europa under annen verdenskrig.  Selv om mange frivillig meldte seg til hæren, var det også mange pasifister i USA. Som et alternativ til militærtjeneste ble The Civilian Public Service (CPS) opprettet. 12 000 amerikanske menn utførte ulike former for samfunnsnyttig arbeid fordelt på 152 CPS-sentre rundt om i USA og på Puerto Rico. Store deler av mennene i CPS var pasifister utfra deres religiøse ståsted. Selv om de ikke ønsket å utføre krigshandlinger, ville de likevel gjøre en innsats for landet sitt i krigstid, noe CPS ga dem mulighet til.

Arbeidet på CPS sentrene besto av alt fra pleiearbeid på psykiatriske institusjoner, jordbruk og skogbruk til deltakelse i medisinske eksperimenter. De medisinske eksperimentene var særlig populære, da ideen om å ”ofre seg selv” for å bidra til viktig medisinsk forskning sto sterkt blant mennene.

I 1940-årene ble kinin brukt som behandling mot malaria. På grunn av minskende tilgang på råvaren kinin under krigen, begynte forskere å lete etter alternativ behandling. Mennene som deltok i dette eksperimentet, ble smittet med malaria og mottok eksperimentell behandling.  Det ble også gjort forskning på lungebetennelse og hepatitt med forsøkspersoner fra CPS.

Å være sult-offer

Et av de største og mest omfattende eksperimentene var likevel dr. Ancel Keys forskning på sult; “The Minnesota starvation experiment”. Forskningen hadde to hovedmål: Å kartlegge hvordan sult påvirker kroppen og dens funksjoner og ut fra disse resultatene skrive en håndbok i rehabilitering av sultofre. Eksperimentet startet opp i 1944, da det allerede var klart at sult kom til å bli en av hovedutfordringene for Europa når krigen tok slutt.

Dr. Ancel Keys var professor i fysiologi og hadde tidligere jobbet med ernæring for den amerikanske hæren, i utviklingen av den optimale matrasjonspakken for fallskjermhoppere som skulle til Europa. Keys hadde også tidligere brukt  mennene fra CPS i sin forskning. Blant annet gjorde han mindre undersøkelser på effekten av tørste, varme, kulde og hvordan kroppen reagerer på å være sengeliggende over lengre tid. Så lenge den amerikanske hæren kunne ha nytte av forskningen hans, hadde han fri tilgang til forsøkspersoner gjennom CPS.
Med teksten ”Will you starve that they be better fed?” rekrutterte Keys menn til studien, og 200 meldte seg.  Keys hadde strenge kriterier for utvelgelse av deltakere og satt til slutt igjen med 36 menn, hvorav 32 gjennomførte hele eksperimentet. Dette var menn som i utgangspunktet hadde god fysisk og mental helse, de kom lett overens med andre og viste interesse for fagområdet det skulle forskes på.

Start i 1944

I november 1944 startet forskningsprosjektet i Minnesota. Første del av eksperimentet var en observasjonsperiode hvor mennene fulgte en normal diett. I tillegg til nøye oppmålte måltider hadde de også strenge krav til aktivitetsnivå. Dette innebar blant annet at de måtte gå minst 35,4 km i uka. Gjennom observasjonsperioden ble det kartlagt  hvor mange kalorier som skulle til for å opprettholde vekten, gitt et konstant aktivitetsnivå. På denne måten kunne dr. Keys beregne forventet vektnedgang for alle mennene.
Etter tre måneder med kartlegging begynte selve sultfasen. Målet var at alle mennene skulle gå ned 25 % av sin opprinnelige vekt. Siden hele studien ble satt til å vare i ett år, var disse 25 % det Keys mente de ville klare å oppnå i løpet av den tiden de hadde. Dette ville være lite nok til at de ikke løp noen risiko med mennenes helse, samtidig som de ville få data som kunne brukes til å hjelpe mennesker som hadde vært gjennom dette i virkeligheten. Mennene fulgte en diett som ga dem omtrent 1560 kalorier hver dag. Måltidene bestod av mat som skulle tilsvare et vanlig kosthold i Europa i under krigen; poteter, kål, neper og brød.

Rehabilitering

Etter seks måneder med sulting var det tid for rehabilitering i tre måneder. Mennene ble delt i ulike grupper som fikk ulike dietter. Noen fikk stor økning i antall kalorier, andre fikk liten økning i kalorier, men tillegg i form av vitaminer og proteiner. På denne måten kunne forskerne finne den optimale dietten for vektøkning.

I mai 1945, tretten uker inn i eksperimentets sultfase, endte krigen i Europa. Mennene var skuffet over at de ikke hadde kommet lenger i eksperimentet, og at de ikke hadde klare resultater som kunne brukes med en gang. Mange opplevde også at sulten påvirket dem i så stor grad mentalt at de ikke lenger brydde seg om krigen. De var bare opptatt av mat, og når de ville få sitt neste måltid.

Den psykologiske effekten av eksperimentet var noe av det mest banebrytende dr. Keys publiserte. I sultfasen hadde mennene vært medgjørlige, da det eneste de tenkte på var mat. I rehabiliterings-perioden derimot opplevde Keys at de protesterte på noen av reglene som var satt og arrangerte møter for å bedre sin egen situasjon. Keys argumenterte dermed at demokrati og nasjonsbygging ikke ville være mulig i land hvor det var dårlig tilgang til mat. Et folk som sulter, vil i større grad godta undertrykking og mangel på demokratisk valg. Riktig ernæring og nok mat ga mennene krefter, både fysisk og mentalt, til å ville gjøre noe med sin egen situasjon.

Mental påvirkning

Denne konklusjonen, at mat og ernæring påvirker kroppen også mentalt, var et uventet resultat av eksperimentet. Mennene ble nervøse, apatiske, utålmodige og deprimerte. En av mennene gikk så langt at han kuttet av seg tre fingre på grunn av stress. Det eneste de klarte å fokusere på var mat. Dette har gjort at resultatene fra eksperimentet fortsatt brukes i stor grad for behandling av pasienter som lider av spiseforstyrrelser.

I 2003 ble 18 av deltakerne, som fortsatt var i live, intervjuet om hvordan de så tilbake på sin deltakelse i eksperimentet. Til tross for alt de hadde vært gjennom, beskrev de deltakelsen som en av de viktigste og mest meningsfulle hendelsene i livet:

[T]he men continued to look back on participation in the Minnesota Experiment as one of the most important and memorable activities in their lives. Wesley Miller reported, «It’s colored my whole life experience... [and was] one of the most important things I ever did... I’m proud of the work the Civilian Public Service did during the war.»
Samuel Legg seemed to speak for all of the men when he commented, «I think probably most of us are feeling we did something good and are glad we did it, and that helps us live a better life.»

Kilder:
Tucker Todd: ”The Great Starvation Experiment. Ancel Keys and the men who starved for science” 2006. University of Minnesota Press
Kalm Leah M, Rixhard D. Semba “They starved so that others be better fed: Remembering Ancel Keys and the Minnesota Experiment” 2005. The journal of Nutrition 135:1347-1352