Den 5. mai hadde Norge besøk av en maori-delegasjon utsendt av Te papa tongarewa, The museum of New Zealand. To av delegasjonsmedlemmene er høyerestående representanter for maorifolket. Gruppens besøk i Norge er en del av et større repatrieringsprogram igangsatt av New Zealandske myndigheter og maoristammer. Man ønsker å tilbakeføre (repatriere) levninger etter maorier fra museer i Europa og Nord-Amerika.

I forbindelse med overleveringen avholdt den New Zealandske  delegasjonen et seminar. De redegjorde for bakgrunnen for at levninger etter maorier i sin tid hadde havnet ved museer i Europa.
Seminaret ble avsluttet med en seremoni som skulle tilsvare en begravelsesseremoni for en nylig avdød. Slik markeres maorienes gjenforening med levningene og reisen tilbake til hjemlandet. Det var en lavmælt seremoni som omfattet sang og tale. Den ble avsluttet med at levningene ble plassert i en trekasse for å sendes til New Zealand. Til sist ble det signert dokumenter som bekreftet overtakelsen.

Bakgrunn

Det er to kategorier av slike levninger: Hodeskaller og ”Toi-moko”, tatoverte og preparerte menneskehoder. Da løytnant James Cook gjorde sine oppdagelser på New Zealand i 1769,hadde maoriene en tradisjon for ansikts- tatovering. De hadde også den skikken å ta vare på og mumifisere hodene fra framtredende medlemmer av sin egen stamme og fra drepte fiender. Straks denne kunnskapen nådde Europa, oppsto det her en etterspørsel etter Toi-moko som eksotiske samleobjekter. Denne handelen med preparerte maori-hoder pågikk langt fram på attenhundretallet.

Repatriering

Fra 1840-åra begynte en interesse for raseforskning ved europeiske museer og universitet. Da søkte man å bygge opp kraniesamlinger som representerte alle verdens folkegrupper. Slik oppsto en internasjonal byttehandel med hodeskaller, der blant annet New Zealandske museer byttet maorikranier mot gjenstander fra europeiske  museer.

Fra 1970-tallet har holdningene til museal behandling av levninger og holdninger til urfolk endret seg. På New Zealand begynte man å fjerne hoder fra utstillingene, og Te papa tongarewa, The museum of New Zealand endret sin holdning til maoriene og deres kultur.  Arbeidet med å få tilbakeført levningene er omfattende. Det gjøres undersøkelser for å finne ut hvor levninger kan være lokalisert, og man henvender seg til museer med spørsmål om hvorvidt de har levninger i sine samlinger. Det var en slik henvendelse som førte til at Universitetet i Oslo, lokaliserte de to hodeskallene i sine samlinger. Ifølge delegasjonen er det forskjell på holdningen ved ulike institusjoner, men de har de siste 15 årene møtt økende åpenhet for disse sakene ved europeiske museer.

Ny begravelse

Etter at materialet kommer tilbake til New Zeeland, blir det gjort ytterligere forskning for å finne ut hvilken maorigruppe levningene kommer fra, slik at levningene kan tilbakeføres til rett gruppe. Det er nemlig de enkelte stammene som til slutt får tilbud om å påta seg ansvaret for levningene.

Oftest finne man ut hvor levningene kom fra, men noen ganger greier man ikke fastslå hvilken gruppe de stammer fra. Da får den gruppen som nå lever i området, tilbud om å påta seg ansvaret for levningene.  Prosessen ender gjerne med at levningene blir begravd der de engang var funnet, eller de begraves der stammen normalt begraver sine døde.