Men arbeidet med å fremme og overvåke slik praksis har i samme periode utviklet seg til å bli et eget organisert, profesjonalisert, byråkratisert og ”jussifisert” område innen forskningen hele verden. I Norge har anslagsvis to hundre personer nå et spesielt ansvar for forskningsetikk innen administrative stillinger og gjennom deltagelse i forskningsetiske utvalg og råd.

Selv er jeg som medlem av Nasjonalt utvalg for gransking av redelighet i forskning (Granskingsutvalget) en del av dette og ser klar nytte av at det som før stort sett var ”uskrevne lover”, nå er blitt skriftlige regler og prosedyrer. Jeg mener allikevel at det er mer å gjøre her. Retningslinjene for god praksis i forskning kan ytterligere tydeliggjøres og harmoniseres (for eksempel når det gjelder grensen for når vi tar i bruk ordet ”plagiat”).

Likeså kan arbeidet i forskningsetiske utvalg og råd effektiviseres med utgangspunkt i de erfaringene man har fått de siste årene. Når dette er sagt, mener jeg imidlertid at det viktigste som kan gjøres for å fremme god praksis i forskningen, er utenfor utvalg og råd, nærmere bestemt der selve forskningen foregår.

Uenighet kan bli en konflikt

Overraskende mange av henvendelsene Granskingsutvalget har fått i løpet av utvalgets første fire årene, er knyttet til konflikter mellom forskere. I noen av disse tilfellene synes det å være konfliktene som har utløst handlinger som bryter med god vitenskapelig praksis. Slike konflikter kan ha rot i faglig uenighet og interessemotsetninger, eller uenighet om opphav til ideer og løsninger, om publisering og forfatterskap, om hvordan man referer til, anerkjenner eller bruker hverandres arbeid, osv. Forhold som det i utgangspunktet ikke er noe galt i å ha ulike meninger om, men som partene ikke greier å finne en løsning på. Da kan grunnlaget være lagt for at en eller flere av partene begynner å reagerer på konflikten med handlinger som bevisst eller av ubetenksomhet bryter med god forskningspraksis: Utelate en berettiget medforfatter på en publikasjon, neglisjere andres arbeid, bruke andres idéer og forsk-ningsresultater urettmessig, osv.

Ledelsen for forskningsinstitusjoner hvor dette skjer, vil naturlig måtte gå inn i konflikten for å finne en løsning. Det er aldri enkelt, og hvis ledelsen gir den ene eller annen part rett, blir den lett selv en part i saken. Flere av henvendelsene til Gransk-ingsutvalget kommer fra forskere som ledelsen ikke har støttet. De ser på utvalget som en utvei til å få det de mener er rettferdig og nøytral behandling av saken. 
 

Dårlig praksis

Brudd med god skikk i forskningen spenner fra saker hvor skillet mellom god og dårlig praksis er gjenstand for skjønn, via sjusk og småjuks, til alvorlig forfalskning, fabrikkering, plagiat o.a., begått med forsett eller grovt uaktsomt (det forskningsetikkloven definerer som vitenskapelig ”uredelighet”).

Granskingsutvalget har hverken mandat eller ressurser til å behandle hele bredden av avvik fra god praksis, det skal bare ta saker hvor det kan foreligge ”uredelighet”. I oppstartsfasen har utvalget derfor lagt vekt på å utvikle kompetanse og prosedyrer for å identifisere og granske disse uredelighets-sakene. Men det er få slike saker. Heldigvis. Derimot har utvalget mottatt mange saker hvor det kan foreligge brudd på god skikk, uten at det vil være snakk om ”uredelighet”. Flere av disse sakene har altså også en kobling til konflikter mellom forskere. Om en slik sak ikke er alvorlig i forskningsetikklovens forstand (og da oftest ender med å bli avvist av Granskingsutvalget), er den alltid svært alvorlige for dem som er involvert.

Når Granskingsutvalget får slike saker, må parter, institusjoner og av og til eksperter involveres i å klarlegge saken for utvalget. Dette er belastende, ressurskrevende og tar lang tid. Innenfor det handlingsrom lover og forskrifter gir Granskingsutvalget, er det en utfordring å arbeide både korrekt og på en måte som ikke gjør vondt verre for parter og institusjoner. Eller sagt med andre ord: Det er blitt like viktig for Granskingsutvalget å være god til å avvise de mindre alvorlige sakene, som til å granske de alvorlige.
 
For meg er disse konfliktrelaterte sakene også en påminnelse om at det viktigste vi kan gjøre for å fremme god forskningspraksis, ikke har med deklarasjoner, regler og etiske utvalg å gjøre, men med forstandig og klok ledelse på laveste nivå. Ledelse som skaper forskningsmiljøer hvor kolleger arbeider godt sammen, hvor det ikke er toleranse for juks og slurv, og hvor de uerfarne lærer god skikk av de erfarne.