Debattar om bioetikk har rulla i fleire tiår både i Norge og ikkje minst i ulike land verda over. Forskingsframsteg innan analyse og ulik bruk av kunnskap om arvestoffet er basis for storparten av denne debatten, i tillegg til medisinske framsteg og vidare utvikling av assistert befruktning.

Både nasjonale  og internasjonale utvalg, komitear og organisasjonar er oppretta for å følgja den bioteknologiske utviklinga og for å analysera etiske aspekt og problem den eventuell skulle gi. I fleire land har bioetisk diskusjon ført til endringar i lovverket som regulerer og set grenser for bioteknologisk og medisinsk bruk av nye teknologiar. Det normative grunnlaget for bioetisk analyse og haldningar er ofte noko diffuse.

I boka ”Bioetikk i verdensreligionene” er den etiske debatten initiert av bioteknologisk utvikling drøfta i relasjon til dei store monoteistiske verdsreligionane kristendom, islam og jødedom som kanskje står oss nærast, i tillegg til hinduisme og buddhisme. Boka er den først på norsk som tar opp dette temaet på eit så breitt kulturelt grunnlag. Internasjonal litteratur har heller ikkje mange tilsvarande tekstar. Etter gjennomlesing får ein eit klart innblikk i kompleksiteten av bioetisk analyse relatert til religiøse doktrinar. Av dei ulike religionane er kristendomen som vestens og høgteknologilanda sin dominerande religion, den som mest har gått inn i bioetisk analyse basert på teologiske dogme.

Ulla Schmidt, professor i teologi ved Universitetet i Oslo, viser i sitt kapittel mangfaldet av syn mellom ulike kyrkjesamfunn når det gjeld å identifisera etiske problem ut frå ein kristen ståstad. Rabbinar Lynn Claire Feinberg presenterer basis for jødedomen sin bioetiske analyse, universitetslektor Jonas Svensson drøftar  grunnlaget for bioetisk analyse basert på sitat frå Koranen, medan Knut A. Jacobsen (professor i religionsvitskap ved Universitetet i Bergen)  gir i to kapittel ei oversikt om bioetikk basert på hinduisme og buddhisme.

Alle kapitla har mange referansar som gjer det lett for vidare lesing innan spesielle tema. Fagleg må denne boka stå sterkt og skulle passa inn som relevant litteratur i mange studie og kurs og  ha allmenn interesse i pågåande mediedebattar; t.d. bruk av surrogatmødrer i India kosta av oppdragsgivarar frå vestlege land. Tematisk er naturleg nok store delar av stoffet fokusert på humanmedisinske problem.

Med ulikt  fokus innan omtalen av dei ulike religionane får forfattarane indirekte demonstrert skilnaden mellom dei store religionane i høve til bioetiske utfordringar. For ein med mindre religionsvitskapleg innsikt hadde det kanskje vore tenleg med eit klarare fokus på kva som skil religionane sin analyse av bioetikk. Men viktigast er kanskje for oss i Norge å ha større innsikt over divergensen innan kristendomen i handsaming av bioetisk problem, noko me får med Schmidt sin presentasjon.

Det går klart fram av boka at alle  dei store religionane identifiserer bioteknologi og medisinsk-tekniske nyvinningar seriøst.  Basert på gjennomlesing av boka verkar det som ein vesentleg skilnad mellom kristendomen og dei andre religionane i denne samanhengen er at bioetikkdiskusjonen er litt meir demokratisk i kristendomen medan i dei andre religionane er analysen meir utført av dei religiøse leiarane innan dei einskilte religionane.  Drøftingane og analysane vert då vesentlig meir prega av menn.
Boka er absolutt verdt å lesa for interesserte i bioetikk spesielt og praktisk etikk meir generelt.

I emnet Bioetikk som underteikna har ansvaret for ved Mat. nat. fakultetet i Bergen kjem denne boka til å bli tilrådt som relevant litteratur.