En lang togreise gjennom et vårvakkert landskap har brakt oss til Romsdal, nærmere bestemt til Tresfjorden, en times biltur fra Åndalsnes. Her skal Forskningsetikk tilbringe dagen sammen med en arkeolog og en human osteolog* på jakt etter en gammel grav med skjelettrester. Nasjonalt utvalg for vurdering av forskning ved bruk av menneskelige levninger (Skjelettutvalget) har vurdert de etiske sidene ved prosjektet, og Riksantikvaren har gitt tillatelse: En grav kan graves opp.

Bakgrunn

 I 1930 drev gårdbruker Iver E. Villa med jorddyrking. Han kom over en lang steinhelle 30 cm under jordoverflaten. Under denne hellen fant han rester av et menneskeskjelett. Det førte til at konservator Th. Petersen fra Trondheim begynte graving i området.

I 1932 fant han 16 graver og i 13 av disse var det skjelettrester. Funnene ble brakt til Trondheim for oppbevaring. Teorien så langt er at gravene er fra tidlig kristen tid. Måten de var gravlagt på – i retning øst/vest, ubrent og nedgravd uten gravgods  – tilsier at det måtte være graver etter kristen tradisjon. Men allikevel med kort tidsavstand til hedningskapen. Det tolkes av de brede steinhellene som lå over gravene og måten gravene lå på rekke. Mest sannsynlig er dette den eldste kristne gravplassen i Vestnes kommune.
Nå skal den undersøkes på nytt av forsker og arkeolog Sæbjørg Walaker Nordeide fra Senter for middelalderstudier i Bergen. Sammen med henne er en human osteolog, Stian Hamre.

Å lete

- Vi vet ikke med sikkerhet om det har vært en kirke her på Kirkebakken hvor vi står akkurat nå, forteller Nordeide.  Det kan ha vært planlagt en kirke her. I hvert fall har det vært en gravplass. Hun forklarer videre at målet med prosjektet her ved Villagården er funn som kan tidfeste gravene mer presist. I 1932 hadde man ikke samme teknologi som i dag og kunne derfor ikke datere godt nok.

Den første dagen på feltet ble det gjort  prøvestikk med jordbor; for på den måten forsøke å treffe på en helle. Det ga lite resultat. Jorda var hard og vanskelig å komme igjennom. –Vi hadde håpet å finne en steinhelle. Da kunne vi vært sikre på at vi hadde funnet en grav. Men det vi fant i går, var en eneste spiker. Den kan stamme fra en kiste, sier Sæbjørg Nordeide optimistisk før dagens graving starter.

Ny strategi blir valgt. Nå skal de prøve å grave bredere og dypere. To hull blir slått sammen. - Vi kan ikke ta hele jordet – vi må heller ta dypere ned i de hullene vi har, sier hun. De to forskerne går systematisk til verks; spade og håndkraft - ikke noen maskiner her nei. Ettersom et hull blir dypere undersøkes jordlagene. Det måles og fotograferes. Dokumentasjon er en viktig del av arbeidet.

Med respekt

Som arkeolog er Sæbjørg Nordeide opptatt av å ta vare på menneskets historie – i respekt for både dem som har levd før, og dem som kommer etter. Det har vært gjort mye galt opp igjennom årene, men metodene blir bedre og bedre, forklarer hun.

- Har du spesielle tanker omkring det å grave etter menneskelige levninger?
- For meg er det faktisk ikke noen forskjell om det er et skjelett eller en gjenstand, når vi snakker om gammel tid. Bare ved at vi setter spaden i jorden, begynner vi å rokke ved noe som blir forstyrret. Hvis vi finner en grav, går vi inn i et rom som har vært svært ”privat” for dem det gjelder. For meg er det like mye følelser knyttet til en gjenstand som har betydd noe for personen, kanskje laget med godt håndverk av et menneske som for lenge siden brukte både tid og krefter på arbeidet. En utgraving er destruktiv uansett hvordan du gjør det. Derfor har vi med oss en holdning om at vi skal ødelegge minst mulig, men samtidig få tak i den kunnskapen vi leter etter. Ellers kan vi jo ikke forsvare det arbeidet vi gjør. – En utgraving må være målrettet. Det vi gjør her og nå, kan vi aldri gjøre om igjen.

For mange år siden var jeg med på å avdekke balsamerte barnelik som lå under gulvet i Ringebu stavkirke, forteller Walaker Nordeide. –  Disse skulle vi fjerne for å ta vare på dem og katalogisere funnene. De lå der og var så vakre, ikledd likklær, akkurat som de sov. Der og da fikk jeg en sterk følelse av respekt og ydmykhet i forhold til det vi holder på med. Dette var små barn som hadde levd i sine familier, noen hadde sørget over dem. Og så kom vi og forstyrret. Arkeologen blir tankefull et øyeblikk. -  Det ligger i sakens natur at man ikke behøver å ha lest forskningsetiske regler for å håndtere dette på en etisk god måte, sier hun så.

Nye metoder

- Hva er din hovedjobb her foruten gravingen?
Vi spør humanosteologen Stian Hamre. Han kan det meste om beinrester. – Min jobb går på å undersøke de skjelettrestene vi eventuelt finner. Metodene vi har nå er helt forskjellig fra det som fantes på trettitallet. Nå gjør vi blant annet isotop analyser, ulike varianter som C14, C13 og C12. Vi trenger ytterst lite materiale for å datere alder, hva slags mat de spiste og eventuelle sykdommer. Hvis skjelettrestene er veldig skjøre, må vi gjøre undersøkelsene i feltet. Men vi foretrekker å ta med prøvene tilbake til universitetet for videre arbeid, forklarer han.

Hamre har nettopp levert dr. grad og venter på å disputere. – De senere årene har det blitt mer fokus på etikk, kan han fortelle, selv om han ikke har gått noe eget kurs. – De fleste kjenner til Skjelettutvalget og sender sine prosjekt dit for en vurdering. Men det er et stort problem for oss forskere at saksbehandlingen tar så lang tid. Vårt arbeid, som ofte er sesongbetont, kan bli sterkt påvirket av lang ventetid, sier han litt oppgitt.

Strengt for forskning

- Det er et gap mellom hva man får lov å gjøre som forsker, og hva myndigheter kan gjøre hvis det skal lages en ny vei eller bygges et viktig bygg, forteller Sæbjørg Nordeide oss. - Reglene som gjelder forskning, er strengere enn den norske kirkegårdsloven. En grav er bare fredet i 20 år. Deretter kan du grave den opp, legge eventuelle rester i bunnen og gjøre klart for en ny grav over. En kirkegård skal være fredet i minst 40 år etter siste gravlegging før den kan nedlegges (Gravferdsloven § 8). Hvis så er, kan man både bygge og anlegge vei på det samme området.

Nordeide synes også at gravferdsloven med sine regler for begravelser legger føringer som gjør at vår ettertid vil få vanskeligheter med å forstå vår gravskikk. I dag er det pålagt å gravlegge alle på en viet kirkegård. Enten kremeres man eller så legges man i kiste. Da skal det være 0,3 meter jord under kisten, 1 meter jord over og ellers jord på alle sider.

- I England har de et helt spesielt lovverk. Der skal alt arkeologisk materiale tilbake i jorden etter 2 år. Det mener jeg er en uetisk handling. Da har man forstyrret en prosess så mye allerede at materiale burde få oppbevares for forskning, mener arkeologen.

Bygda bryr seg

Det er tydelig at utgravingen interesserer i bygda. Det har stått flere artikler i lokalavisene, og gårdeierne rundt omkring kommer innom. Akkurat nå er det Arne Andreassen som har parkert traktoren for å se hvordan gravingen går. Han studerer kartet og diskuterer med forskerne. – Jeg er opptatt av gammel tid, forteller han meg.

- Å, her har jeg truffet noe stein. Kanskje det er litt av en helle, roper Nordeide plutselig fra hullet sitt. Spaden byttes ut med en liten murskje og kost. Nå gjelder det å være mer forsiktig. Og her er en kullbit, sier hun. Det betyr rester etter organisk materiale. – Og denne kullbiten er større. Bitene blir lagt i plastposer og datert.
Det avdekkes flere stein, men akk – det vi trodde var en helle, er bare vanlige stein. – Kanskje det er stein som de som gravde opp i 1932 har lagt her? undrer arkeologen.

Det er tid for litt mat og kaffe. Nå må det tenkes. De to forskerene finner ut at de må prøve å grave et hull litt lenger bort i feltet. Men hva med tillatelsen fra Riksantikvaren? Nordeide tar en telefon. – Jeg kan ikke grave flere hull før jeg får et OK derfra, sier hun. Hun får lov, og etter en liten pause sees igjen to personer med bøyd rygg som står nede i hvert sitt hull. Dette arbeidet er ikke for pyser. Å sitte på huk, grave tung jord og løfte stein time etter time. Mange arkeologer får belastningsskader får jeg vite.

- Hvorfor ble du arkeolog?
- Litt tilfeldig, men min mor trodde det kunne være noe for meg. Jeg er veldig glad i natur og interessert i historie. Så ble det slik. Jeg har aldri angret en dag. Den største opplevelsen jeg har hatt, var da jeg ledet utgravingen etter brannen i erkebispegården i Trondheim. Da fant vi de brente restene av hus fra 1532, fortsatt uforstyrret. Jeg følte helt at jeg var tilstede i gammel tid. Det var bare røyken som manglet.

Nye hull

Etter å ha vært med en hel dag nå feltet uten at noe nytt er dukket opp, er det nærliggende å spørre Nordeide om hun er tålmodig av natur?
Hun ler og fortellet at alle journalister spør henne om akkurat dette. – Nei, egentlig ikke. Men jeg synes det er utrolig spennende det jeg holder på med og meningsfylt, så da blir det nesten ikke relevant å snakke om tålmodighet. Jo mer jeg graver, også uten å finne noe, jo mer energi får jeg. Jeg må da ha verdens mest spennende jobb?

Dagen nærmer seg slutten. Grunneierne fra gården Villa kommer ned. Både mor og sønn har fulgt ivrig med disse dagene. I 1994 fant sønnen noe da han arbeidet med jorda som muligens kunne vært et gravhull. – Da sto jeg akkurat her, sier han. – Derfor tror jeg egentlig dere er litt for langt ned. Det diskuteres, måles og vurderes. Og der og da blir bestemmelsen tatt. – Vi graver litt høyere opp i morgen, sier Nordeide. – NRK  kommer for å lage reportasje. Da håper jeg vi har et funn å vise fram. Jeg kan jo ikke legge meg ned selv å være skjelett, ler hun. - Forresten, hvis vi ikke finner noe…ja, så er jo det også et funn!

Men funn ble det. Dagen etter ble det funnet to graver, og den ene av disse ble undersøkt. Man fant ørsmå fragmenter av et skjelett, litt tre og spredt kull. Dette holder forhåpentligvis til en datering, som var hovedmålsetningen med undersøkelsen. 

*Osteologi er studiet av gamle menneskelige levninger, skjelett.