Hvilken effekt hadde stråling og vektløs tilstand? Amerikanerne brukte aper i forsøkene, mens Sovjet sendte en rekke hunder med rakett. Noen overlevde, andre ikke.

Himmelrommet har fasinert og stimulert til utforskning i flere tusen år. Men det å kunne bevege seg utenfor atmosfæren, ble først mulig etter 2. verdenskrig. Hitlers rakettprogram hadde satt en støkk i både USA og Sovjet, som begge satset på å vinne kampen om rommet. Det ville gi en enorm internasjonal prestisje og kald krigs avskrekking i teknologisk overlegenhet.

Fluer først

Allerede i 1947 sendte amerikanerne opp innsekter. Bananfluene ble skutt ut sammen med ulike typer frø til atmosfærens ytterkant, før de kom tilbake i en sylinder med fallskjerm. Valget av det lille insektet som førstemann ut, var neppe tilfeldig. Bananfluen har vært viktig innen biologisk forskning, spesielt innen genetikk, siden begynnelsen på 1900-tallet. Forskerne ønsket å finne ut om kosmisk stråling førte til mutasjoner.
I årene som fulgte, gjennomførte amerikanerne en rekke forsøk med å sende større dyr. Spesielt brukte de ulike aper. Aper ble valgt på grunn av sin likhet med mennesker, som man senere håpet kunne reise i rommet.

I den såkalte Albert-serien, ble aper som alle fikk navnet Albert, sendt ut. De ble festet til et lite brett med remmer, medisinert for å slappe av. Så ble de puttet ned i en bitteliten sylinder som ble plassert i rakettens fremre del. Ingen av de første Albert-ene overlevde forsøkene. Det var først i sjette forsøk at de hadde suksess med Albert 6/Yorik. Det skjedde i september 1951. Sammen med 11 mus overlevde endelig Albert-apen landingen på Holloman Air Force Base i New Mexico. Apen døde likevel to timer etter landing på grunn av overoppheting og skader.

En måned tidligere, på at annet øde sted på kloden, i den sovjetiske militærbasen Kapustin Yar ved Svartehavet, hadde to hunder allerede returnert i live etter en vellykket oppskytning. Sovjeterne valgte seg hunder som sine forsøksdyr i rommet. Dette ble begrunnet med at man antok at -hunder ville være mindre nervøse, bundet fast i ensomhet inne i en rakett, enn aper. Forskerne hadde funnet ut at små bastardhunder var de beste. Etter en rekrutteringsaksjon blant Moskvas mange løshunder, hadde de trent en rekke hunder som sto klare.

En annen grunn til at løshunder ble brukt, var at de i grunnen var vant til å ha det ubehagelig, mente man. Lyse tisper var foretrukket, da toalettfunksjonen var tilpasset tisper og lys pels var bedre å filme i rommet og ville gjøre bildeoverføringen tilbake til Jorden enklere. I Kapustin Yar ble hundene trent opp og testet for å finne ut hvilke av dem som var roligst og taklet stress.

Laika

Utover 50-tallet ble flere sovjetiske hunder sendt opp, men med vekslende hell. Flere døde i forsøkene. Men sovjeterne var på offensiven i romkappløpet. I oktober 1957 greide de å få verdens første satellitt i bane (Sputnik 1). Kun én måned senere, på 40-årsmarkeringen for oktoberrevolusjonen, ble hunden Laika det første dyret til å gå i bane rundt Jorden.

Hva som egentlig skjedde med den første kosmonaut, ble ikke fullstendig kjent før 45 år etter. Sensasjonen var så stor at det druknet i det faktum at raketten ikke var konstruert for retur. Nyheten om at et levende vesen- en hund- hadde foretatt en reise rundt Jorden var sensasjonell. Laika ble verdensberømt og mang en hund fikk navn etter henne. Medier kunne opplyse om når man muligens kunne få et glimt av raketten med hunden på sin ferd over himmelen. Folk var i ekstase og sto opp om natten og speidet etter raketten.

Sputnik 2 som den het, var utstyrt med mat, vann og oksygen for Laika til å overleve en uke. Selv om hun ble utsatt for et voldsomt stress, trykk og støy i utskytningen, roet hunden seg og greide etter hvert å puste normalt, og pulsen stabiliserte seg. Sputnik 2 fortsatte å gå i bane til den brant opp i atmosfæren noen måneder senere. Men hva skjedde med hunden? Mange undret seg over dette. Ingen fikk helt svar. Sovjeterne hadde tidligere gjennomført vellykkete eksperimenter med hunder med levende tilbakekomst, men ikke fra bane rundt Jorden. Teknologien hadde ennå ikke gitt dem en løsning på å få en satellitt tilbake til Jorden.
Hadde Laika landet i fallskjerm? Noen mente at hun var gitt forgiftet mat etter en uke og hatt en enkel død.

Sannheten kom frem først i 2002 på World Space Conference i Houston. Da fortalte en av forskerne, som hadde deltatt i Sputnik 2-utskytningen, at Laika døde 5-7 timer etter oppskytningen på grunn av en feil som førte til for høy temperatur i raketten. Laika døde av stress, pustevansker og overoppheting. Hun var likevel det første levende vesen i bane rundt Jorden.

Utenomjordisk spindelvev

Sensasjonen med Laika gjorde at tanken på mennesker i rommet ikke lenger var usannsynlig, tvert imot antakelig snart forestående. 12. april 1961 greide sovjeterne det igjen. Juri Gagarin returnerte etter en vellykket ferd rundt kloden. En enorm triumf for det sovjetiske romforskningsprogrammet og et sviende nederlag for USA. En drøy måned senere holdt president Kennedy sin berømte månelandingstale: Innen utgangen av årtiet skulle amerikanerne lande på månen. Noe vi vet at de faktisk greide.

Da menneskene hadde erobret rommet, førte ikke lenger dyrs innsats til overskrifter. Men både aper, hunder og andre dyr ble fortsatt sendt opp. Et unntak som vakte mediers interesse, var edderkoppene Arabella og Anita. I 1973 ble to hageedderkopper sent opp sammen med en amerikansk astronaut til romstasjonen Skylab. Hensikten var å finne ut om edderkopper kunne spinne i vektløs tilstand, og om spindelvevet ville være identisk. De spant hver sitt nett, og utenomjordisk edderkoppnett var et faktum. Nettene var imidlertid annerledes enn nett spunnet på Jorden, tynnere og mer ujevne. Arabella og Anita døde på turen, sannsynligvis av dehydrering.

USA og Sovjet hadde da for lengst inngått avtale om å utnytte verdensrommet til fredelige formål. I 1975 sendte USA og Sovjet opp hver sin bemannete rakett i Apollo–Soyuz prosjektet. Et legendarisk håndtrykk fant sted da de russiske og amerikanske astronautene kunne besøke hverandre etter at de to rakettene ble festet sammen ute i rommet.

Berre ein hund

Romfartsforskning har brukt dyr før man gikk over til mennesker, som i så mange andre forskningsområder. Bruk av forsøksdyr kan rettferdiggjøres i spesielle tilfeller. Den mest berømte, romhunden Laika, kokte mer eller mindre i hjel.

I ettertid skal Oleg Gazenko, forskeren som valgte ut og trente henne, ha fortalt etter at hennes skjebne ble offentlig kjent: ”The more time passes, the more I am sorry about it. We did not learn enough from the mission to justify the death of the dog.”

KILDER:
Burgess, C. og Chris Dubbs. 2008. Animals in Space. From Research Rockets to the Space Shuttle.
Dubbs, C. 2003. Space Dogs.
http://history.nasa.gov/animals.html
http://en.wikipedia0.org/wiki/Animals_in_space