Det sier fagsjef Bente Sandvig i Human-Etisk Forbund. Hun har lang erfaring i å skrive høringssvar omkring tema som har mange etiske dilemma i seg – som for eksempel abort, obduksjon, eutanasi og bioteknologiloven. Human-Etisk forbund uttaler seg om mange spørsmål som berører stat, kirke, skole, sosial etikk og medisinsk etikk og er ofte å finne på de offentlige høringslistene.

Men dette spørsmålet om forskning på menneskelige levninger, har jeg aldri uttalt meg om, sier hun med et smil. – Og ikke har vi i hovedstyret hatt noen diskusjon om temaet.
Hun legger til at det ikke er vanskelig å mene noe om emnet allikevel – ut fra den humanistiske tankegangen.

 
– På generelt grunnlag kan jeg si at humanister er grunnleggende for fri forskning og ser det å utvikle og etablere ny, etterprøvbar kunnskap som et gode. Om forskningen har betenkelige og vanskelige sider, stilles desto større krav til den etiske diskusjonen. Det skal tungtveiende argumenter til for å forby forsk-ningen, mener Sandvig.


– Vi er opptatt av det autonome menneskesynet, altså at respekten for enkeltmennesket står i fokus. For eksempel mener vi i forbindelse med obduksjon at det er riktig og viktig at man har adgang til å reservere seg. Da ny obduksjonspraksis skulle innføres, godtok vi endringen fra å kreve aktivt samtykke til rett til å reservere seg. Vi mener det bedre balanserer behovet for å få utført flere obduksjoner og samtidig gir den enkelte anledning til å ta stilling til hva som skal skje med egen kropp på forhånd.

Dødsøyeblikket

– Når man snakker om døde mennesker, kan mange være spesielt opptatt av dødsøyeblikket. Når er man død? Er det et punkt som er viktig for dere humanister?

– Vi har et verdslig livssyn og mener at livet er her på jorda. Derfor har vi nok et relativt rasjonelt forhold til døden. Vi har fulgt diskusjonen om ulike dødskriterier; opphør av hjerte-lungefunksjon vs hjernedød. Mange humanister vil stille seg positive til organdonasjon, og de fleste vil dermed godta hjernedød som kriterie – slik det også nå er etter norsk lov. Livet er slutt når døden er inntruffet. Men du vil nok få ulike svar på hva humanister mener om gravritualer; hvordan skal det døde legemet komme i jorden. De fleste vil nok være tilhengere av kremasjon – det ligger i oppfatningen om at det ikke er noe mer etter at livet har tatt slutt.

– Men hva med de menneskelige levningene som fra tid til annen kan ønskes å forske på? Det kan jo være rester fra mennesker som har hatt en gud for eksempel.

– En humanist vil si at levninger skal behandles med respekt; de har jo en gang vært et menneske. Den respekten man har for mennesket, skal gjelde på samme måte for ”restene”. Det betyr en spesiell aktsomhet, og at om man har kunnskap om hva dette mennesket ville ha ønsket, så må man ta hensyn til det. Jeg forstår at det av og til kan være kryssende interesser i en slik type forskning.

Man kan komme til å destruere genuint materiale, eller man kan komme til å støte samfunn eller slekter, avhengig av hvordan man går fram. Og da mener jeg at et etisk utvalg som Nasjonalt utvalg for vurdering av forskning på menneskelige levninger, har en viktig oppgave i å vurdere og balansere ulike hensyn. Prosjekter som har etiske dilemma i seg av den art, bør nettopp inn til dere for en bred diskusjon.

– Det er ikke lett å få samtykke fra en død person med mindre vedkommende har nedfelt sin vilje på forhånd, men i den grad det finnes etterkommere, må man bestrebe seg på å få tillatelse, fortsetter humanisten. – Urbefolkning rundt om i verden som i den senere tid har ønsket levninger tilbake til opprinnelseslandet, har jeg forståelse for. Det ligger i humanismens tankegang.

Levninger som kunst

– I senere år har vi sett kunst som gjør bruk av lik og for eksempel en bloddryppende død hånd. Hva mener du om en slik uttrykksform?

– Dette finnes det neppe noe enkelt svar på, sier Sandvig tankefullt. – Vi har ikke hatt noen diskusjoner i Human-Etisk Forbund om akkurat det. Men her berører vi en grenseoppgang mellom den respekt vi ønsker overfor noe som har vært levende mennesker og kunst og ytringsfrihet. Når blir noe støtende og respektløst? Slike spørsmål bør diskuteres, og deres utvalg kan være ett av stedene. I utgangspunktet mener jeg forskning og søken etter ny kunnskap stiller i en annen klasse enn et ønske om å vekke oppsikt eller rent kommersielle hensyn.

– Til sist vil jeg gjerne si at Human-Etisk Forbund er lite tilhenger av forbud i forhold til forskning, men ønsker derimot en løpende etisk debatt parallelt med de vanskelige spørsmålene både knyttet til hva det skal kunne forskes på og om anvendelsen av forskningsresultater i samfunnet, avslutter Sandvig.

 - Kunnskapens pris er på mange måter dilemmaene som vi får med på kjøpet. Da er det viktig at vi har systemer for håndtering av verdikonflikter og arenaer for diskusjon. Ydmykhet og respekt for enkeltindividets autonomi er det viktigste prinsipp å tenke ut ifra.