Forfattere: Naomi Oreskes & Erik M. Conway
Forlag: Bloomsbury Press, New York, Berlin, London: 2010
Antall sider: 355
ISBN: 978-1-59691-610-4

Tvil som strategisk våpen mot vitenskap?

Dette er en utrolig historie! Spennende fortalt og engasjerende fra begynnelse til slutt, og noe som angår langt flere enn de av oss som er spesielt interessert i det akademiske. Da jeg var ferdig med den, følte jeg at dette var boken jeg hadde ventet på lenge. Ikke minst ga den viktige perspektiver på etikk og – til tider og i visse kretser - mangel på etikk i vitenskapen. Da tenker jeg ikke på gjengse diskusjoner om fusk i forskningen, men på de etiske utfordringer som oppstår i håndteringen og fremstillingen av vitenskapelig usikkerhet.

Alle forskere vet at vitenskapelig kunnskap alltid er omgitt av visse usikkerheter, at empirisk forskning ikke er det samme som et matematisk bevis, men at det finnes grader av usikkerhet, ulike kilder for usikkerhet, og ulike konsekvenser av denne usikkerheten. Til tross for det, er det grunnlag for å påstå visse ting forskerne er rimelig sikre på, og som gir konsekvenser for handling. Men usikkerhet kan tilsynelatende brukes strategisk mot vitenskapen selv.

Forfatterne forteller hvordan en gruppe forskere benyttet seg systematisk av vitenskapelig usikkerhet for å diskreditere forskning som har vidtrekkende samfunnsmessige konsekvenser. Den første historien er den om hvordan sigarett-røyking skader helsen til folk. I dag er dette et akseptert faktum, men problemet var at de vitenskapelige bevisene for dette forelå lenge før man var villig til å la politisk handling følge.

Tobakksindustrien assosierte seg med en rekke ledende forskerpersonligheter, vel å merke ikke nødvendigvis fra medisinsk forskning, men personer som hadde opparbeidet seg høy status innen den amerikanske forskerverden under den kalde krigen; som fysikere med tette bånd til militæret, næringsliv og politikk. Så ble det startet kampanjer mot de ”angivelige” bevisene som forskerne førte fram.

Det man gjorde, var kort fortalt å benytte vitenskapelig usikkerhet som et brekkjern mot disse påstandene. Man fremførte en offentlig retorikk mot at det ikke forelå en entydig vitenskapelig konsensus, og at det ikke fantes uomtvistelige bevis for helseskader. Forfatterne viser hvordan disse ”skeptikerne” organiserte seg og benyttet pressen og politiske kontakter til sine formål. Vi vet i dag at de tapte kampen, men det var en lang vei dit.

Oppsiktsvekkende blir det når man oppdager at stort sett de samme aktørene trer i aksjon igjen med den samme strategien når det gjelder andre politisk hete temaer: Fra sur nedbør til ozonhullet, til passiv røyking, global oppvarming og DDT. Når alle disse eksemplene sammenstilles på den måten, ser man mye klarere hvordan vitenskapelig usikkerhet misbrukes i den offentlige debatten, og hvordan ikke minst pressen lett blir et offer for en feil oppfatning om at enhver kritisk røst fortjener samme omtale som den rådende vitenskapelige konsensus. Dessverre ser man også hvordan enkelte forskere lar seg bruke av mektige samfunnsinteresser og næringer for å så tvil om ubekvem forskning.

Vi kjenner dette ikke minst fra klimadebatten. Jeg har ofte spurt meg hvorfor det er slik at menneskeskapt global oppvarming først ble akseptert rundt 2004, når jeg allerede midt på 1990-tallet på flere vitenskapelige møter oppfattet en vitenskapelig konsensus om dette. Svante Arrhenius hadde påpekt problemet så tidlig som i begynnelsen av 1900-tallet. Hvorfor ville den politiske verden ikke lytte til disse forskerne? Alle var jo enige om jo tidligere man handlet, jo bedre var sjansen til å bøte noe på det verst mulige scenarier.

Forfatterne gir oss en troverdig og veldokumentert historie som forklarer mye av det. Igjen finner man de samme navn blant skeptikerne som i de andre eksemplene. Slagordet ”Tvil er vårt produkt” kjennetegner et nettverk av forskere som vil forsvare markedsøkonomien mot vitenskapsbaserte reguleringer og politiske tiltak.

Boken reiser grunnleggende forskningsetiske spørsmål som oppstår i kontaktflaten mellom vitenskap og politikk. Forfatterne glorifiserer ikke forskerverden, de påpeker blant annet på at mange forskere rett og slett mangler engasjement når det gjelder det politiske og altfor lett overlater denne arenaen til andre. Men forfatterne minner oss også om at vi gjør klokt i å lytte når forskerverden i det store og hele er enig om noe, til tross for de usikkerheter som omgir all forskning. Og de minner også om at av og til har vi god grunn til å mistenke selvoppnevnte skeptikere til å gå ærend for andre interesser. Det krever etisk årvåkenhet hos flere enn bare forskere.