Dersom man skulle tilby fosterdiagnostikk til en gravid kvinne, ville det være naturlig og riktig å tilby den best mulige fosterdiagnostiske testen, mener han.

 
– I første trimester er dette kombinert ultralyd og blodprøve. Dette er den testen som er best egnet til å avsløre kromosomavvik hos fosteret. I Kjell Salvesen sin studie skulle man i første omgang kun tilby ultralyd og ikke blodprøve til den gravide. Den beste fosterdiagnostiske testen tilbys altså ikke, og det er en viss rimelighet da å si at dette ikke er fosterdiagnostikk etter loven.

– På den annen side inkluderer forståelsen av hva en tidlig ultralydundersøkelse er, i fostermedisinske kretser, måling av nakkeoppklaring. – Måling av nakkeoppklaring alene, kan kanskje noe forenklet sies å være den nest beste testen for å avsløre kromosomavvik. Videre ønsket man i prosjektet å studere psykologiske aspekter ved funn av utviklingsavvik og kromosommarkører. Men for å kunne studere psykologiske aspekter ved funn av kromosommarkører, må man jo altså først prøve å finne kromosommarkørene. Fremstilt sånn, er det ikke så urimelig å si at dette er fosterdiagnostikk etter loven.

Viktig med kunnskap

Solberg mener det er veldig viktig å gjøre studier på gravides forståelse av ultralyd, deres kunnskapsnivå og eventuelle effekt av ulike typer informasjonsopplegg og veiledning. Og han tror det er viktig å gjøre slike studier før vi for eksempel bestemmer oss for å innføre en ny ultralydscreening i første trimester. Men også her blandes ofte kortene, mener han.

– Å tilby og å tillate er ikke det samme. Bioteknologiloven bestemmer ikke om vi skal ha en tidlig ultralydscreening. Den bestemmer bare hva som er tillatt eller forbudt. Om loven endres og det blir tillatt for gravide under 38 år å få utført fosterdiagnostikk, så er ikke det ensbetydende med en tidlig ultralydscreening. Det er derfor fullt mulig å endre loven, deretter kjøre studier på informasjonsopplegg og engstelse, for så eventuelt å vurdere screeningspørsmålet nøyere.

Urettferdig lov?

Solberg er opptatt av at loven, slik den er i dag, kan fungerer urettferdig.
– Politikerne tenkte nok at de laget en rettferdig bioteknologilov ved å la alle som hadde spesielt behov for teknologien, enten det dreide seg om blødninger tidlig i svangerskapet eller bare om uro, benytte den. Dermed sto det bare igjen den gruppen som ikke hadde noen særskilte behov eller indikasjoner. Og det er neppe urettferdig å bli nektet en helsetjeneste man ikke har behov for.

Men så kommer jo alle dimensjonene ved tidlig ultralyd: Ønsket om å se barnet, ønsket om å få bekreftet at alt er bra, den mulige nytten for fosteret, terminbestemmelse og telling av fostre, tidlig oppdagelse av dødelige avvik, risikovurde-ring for kromosomavvik, osv.

– Når alle disse dimensjonene smelter sammen, er det vanskelig å hevde på vegne av en gravid kvinne at hun ikke har behov for denne undersøkelsen, samt nedfelle det i lovs form som et reelt forbud. Det ligger vel i kortene at regu-leringen av tidlig ultralyd vil måtte opphøre før eller senere. Selv om intensjonen kan sies å ha vært god.