- Jeg har reist mye i store deler av verden og har deltatt i mange forskningsprosjekt i forbindelse med de globale utfordringene som gjelder mat og bærekraftig utvikling. Prosjektet SEAT brakte meg til Bangladesh og ga meg der en opplevelse som satte spor, forteller Kaiser, før han går videre med historien.

I forbindelse med prosjektet har vi besøkt flere land, men det var spesielt opplevelsene i Bangladesh som så tydelig viste meg gapet mellom våre (EU) sine forventninger, og hvordan de som arbeider med fiskeoppdrett, kan møte de samme forventningene. Denne avstanden kan føre landet inn i en dyp krise, slik jeg ser det.

Global krise

Den globale matsituasjon er i krise. Antall mennesker øker, og det er en kjensgjerning at vi trenger mer mat og sikker mat. Kaiser har jobbet med matsikkerhet i flere år, blant annet gjennom organisasjonen EurSafe. Det han har sett, er at i vår del av verden blir vi stadig flinkere til å produsere sunn mat, sikker mat og bygger opp kontrollsystemer så vi skal ivareta vår egen helse.

Men hvis vi ser på hele verdikjeden, som for eksempel de som på landsbygda i Bangladesh lever av å produsere sjømat, tror han at deres framtid blir usikker. Har de i det hele tatt noen mulighet til å produsere sine produkter i møte med kravene fra de industrielle landene? Fakta er at deres varer er friske og absolutt produsert på en bærekraftig måte. Men de har ikke noen profesjonell måte å drive bedriften på – en regnskapsbok for eksempel fantes ikke.

Barnearbeid - alltid galt?

Blant annet er barna i familien med i arbeidet når de ikke er på skole. Vi definerer barnearbeid som galt, men er det alltid det? På landsbygda i Bangladesh drives oppdrett i små enheter. Fisk og reker mates av mat som befolkningen lager selv. De bruker alt hva naturen har, snegler for eksempel – ikke noe kunstig tilsetning her. Og lite sykdom er å finne på produktene.

 
– Jeg snakket med en eier av en ”pond”, som det heter, fortsetter Kaiser. - Han dyrket reker, men har ingen ansatte; naboer og familie hjelper til. Han fryktet mest av alt klima. Det siste året har det vært tørke, og saltinnholdet i vannet har forandret seg. Men truslene om de store markedene ”der ute”, som kanskje krever så mange formaliteter at produktene hans ikke lenger kan eksporteres, tenkte han ikke på, eller visste han knapt om. Befolkningen tror for det meste at varene blir solgt på torget.

Verdier

Kaiser forteller om at de støtte på kulturelle problemer da de i forbindelse med selve prosjektet skulle gjennomføre en spørreundersøkelse på verdier. Riktignok hadde de med seg tolk, men ordene som var utformet bak et skrivebord i EU, kunne ikke oversettes slik at folket der forsto. I kommunikasjonen måtte man ta i bruk fotografier; altså den visuelle kanalen, for å få svar . Blant annet ønsket man å vite hva som var viktigst for dem i livet. Da fikk man disse svarene: Gud, nasjonen, dyr og natur, bygda der de bodde med familien. Personlig velferd og rikdom synes ikke like høyt prioritert som hos oss i den rike verden.

 
– Det som er ille, slik jeg ser det, er at i dette lille samfunnet jeg var, drives en akvakultur som på alle plan oppfyller kravene om bærekraftighet. De bruker naturressurser, produserer ikke avfall og avler ikke sykdom. Men EUs krav til sporbarhet og klimatrusler gjør at framtiden ser heller mørk ut.

I vår del av verden har vi politiske og sterke aktører som EU som legger mest vekt på matvaretrygghet ”food safety” for å beskytte sine borgere. Andre aktører som FAO (Food and Agriculture Organization of the United Nations) legger mest vekt på “food security”.

Med et slikt bakteppe står etiske dilemma i kø. Land som Bangladesh har allerede møtt klimaendringenes konsekvens. Våre forestillinger om etisk bærekraftig matvareproduksjon er lite tilpasset forholdene og verdiene i landet.
Da er det jeg i min fortvilelse spør: Kan vi med god samvittighet være tilskuer til at land som Bangladesh går mot en katastrofe? Kaiser slår oppgitt ut med armene. - Dette har gått inn på meg, sier han – spesielt fordi jeg selv har vært der og sett. Sånn er det med oss mennesker; vi filtrerer inntrykkene i forhold til hva vi vil ta inn over oss.


– Men det kan jeg si, at hadde jeg vært ung i dag og opplevd dette, hadde jeg uten tvil kastet meg ut i forskning som kunne bidra positivt, for å hindre at slike samfunn som jeg ble kjent med i Bangladesh, går til grunne i kampen for mer mat til oss i den rike del av verden, avslutter den entusiastiske professoren.
– Jeg ville gjort en innsats.