I en artikkelserie i Aftenposten den senere tiden mener avisen å avdekke at forskningsinstitutt blir forsøkt styrt av offentlige oppdragsgivere. Serien begynte med at en forsker ved SINTEF fortalte hvordan Arbeidsdepartementet regelrett ville diktere konklusjonene i en forskningsrapport om sykefravær.
Britt Venner var forskningssjefen ”bak” denne saken. Vi har spurt henne og Tone Fløtten, instituttsjef ved Institutt for arbeidslivs- og velferdsforskning (Fafo), om hvordan de opplever debatten om styrt forskning.

 
VENNER: Jeg synes det er OK at saken kom opp, men jeg liker ikke måten diskusjonen utviklet seg i kjølvannet av den. Jeg tror mange kanskje oppfatter at forskerne lar seg styre til å endre konklusjoner i forskningen. Det er ikke dokumentert. Tvert imot. Mange sier at de har vært i vanskelige situasjoner hvor oppdragsgiver har prøvd å styre, men det er klart dokumentert at forskerne ikke lar seg styre.

FLØTTEN: Jeg tror debatten i kjølvannet av denne saken er sunn. Den gir både oppdragsgiverer og forsk-ningsmiljøene en vekker om hvor viktig det er å ivareta forskningens etiske prinsipper. Mitt inntrykk er at forskere er veldig opptatt av forskningsetikk. Men det som er oppdragsforskingens utfordring, er at vi i oppdragsgprosjektene ikke selv bestemmer problemstillingene. Det ligger mye styring av forsk-ningen i å bestemme problemstillingene. Derfor er det viktig med en kombinasjon av oppdragsforsk-ningsmidler og frie forskningsmidler.

FORSKNINGSETIKK: Opplever SINTEF helse ofte at oppdragsgiver ønsker å endre konklusjonene i en forskningsrapport?
 

VENNER: Jeg kan faktisk ikke huske å ha opplevd dette før. Ofte sender vi et første utkast av rapporten til oppdragsgiver for kommentar. Vi får nesten alltid kommentarer tilbake, ofte nyttige. Men denne gangen sto det ”teksten bør være”. Det er ikke vanlig kost. Det ble selvfølgelig heller ikke akseptert. Jeg vil si at dette var uheldig håndtert av saksbehandleren i Arbeidsdepartementet. I ettertid har vi fått en presisering fra departementsråden, hvor det står at det selvsagt er forskeren og forskningsinstituttet som står for analyser og konklusjoner. Det var viktig.

FORSKNINGSETIKK: Mener du at denne diskusjonen om styrt forskning ble en storm i et vannglass?

VENNER: Jeg skal ikke uttale meg om andre, men vet bare at i løpet av de fem årene jeg har vært forskningssjef, har jeg bare opplevd én eneste gang at det har blitt konflikt mellom oss og oppdragsgiver. Det dreide seg om at de som vi gjorde oppdraget for, ønsket en annen ordlyd i pressemeldingen enn hva vi hadde dekning for i forskningen. Det aksepterte vi selvfølgelig ikke. Dette var ikke en offentlig oppdragsgiver.

FLØTTEN: Jeg er helt enig i at det er lite konflikter med oppdragsgiver om resultater. Jeg tror de fleste oppdragsgivere er for kloke til å kludre med konklusjoner. Men vi har opplevd at oppdragsgiver ønsker å tone ned resultater, for eksempel hvis noe kan ha stor gjennomslagskraft i mediene. Det hender også at oppdragsgiver mener at det arbeidet vi har gjort er for dårlig, at fenomenet ikke er godt nok studert. Da må vi undersøke om det er kvaliteten på forskningen som er et problem, eller om oppdragsgiver har andre motiver for å kritisere det forskningsmessige håndverket. Vi må hele tiden være oppmerksomme på at oppdragsgiver kan forsøke å styre oss.

FORSKNINGSETIKK: Gjør noen ganger Fafo endringer i resultatene i slike tilfeller?

FLØTTEN: Vi utelater ikke resultater eller demper dem hvis vi kan stå inne for dem faglig. Blir det store diskusjoner om et forskningsprodukt, prøver vi å finne ut hva uenigheten bunner i og finne en løsning på det.

FORSKNINGSETIKK: Oppdragsgiver tilbyr ofte forsk-ningsinstituttene en konsulentkontrakt utarbeidet av direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) til forsk-ningsoppdrag i stedet for Kunnskapsdepartementets kontrakt for forskningsoppdrag. I Difi-kontrakten står det at oppdragsgiver eier resultatene og kan endre dem i den endelige rapporten eller la være å offentliggjøre den. Kan virkelig forskere godta slikt?

VENNER: I kunngjøringen står det hvilken kontrakt som skal legges til grunn. I oversendelsesbrevet må vi ta de forbehold vi mener er nødvendige. SINTEF er et stort institutt og har juridiske ressurser til å kreve endringer i kontrakten. Hvis det ikke er noe i den endelige kontrakten som truer uavhengighet og publisering, så har vi akseptert den.

FLØTTEN: Vi sier også av og til ja til denne kontrakten, selv om vi synes det prinsipielt er uheldig å bruke en kontrakt som dette på forskning. Sier vi ja, er det imidlertid alltid med forbehold om at de punktene i kontrakten vi ikke kan godta, må endres. Aksepterer ikke oppdragsgiver dette, leverer vi ikke inn anbud. For oss er det ikke aktuelt å først si ja, og deretter satse på at dette ordner seg i forhandlinger. Det er konkurransemessig uheldig at institusjonene skal tilpasse seg etter at de har fått kontrakten. Vi har diskutert dette både i instituttsektoren og i forbindelse med Forskningsinstituttenes fellesarena (FFA). Det er stor enighet om at vi ikke skal bruke denne kontrakten.

FORSKNINGSETIKK: Hvorfor er offentlige oppdragsgivere så opptatt av å bruke en konsulentkontrakt på forskning?

FLØTTEN: Jeg tror det henger sammen med at det nå jobber mange jurister i departementene. De vil ha alt sitt på det tørre og velger den kontrakten som gir dem flest rettigheter. Fagavdelingene som bestiller oppdragene, er blitt underlagt de juridiske regimene. Da Arbeidsdepartementet i anbudsrunden om forskning på Inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) la konsulentkontrakten til grunn, ba Fafo sammen med Institutt for samfunnsforskning (ISF) om at forskningskontrakten skulle brukes. Vi godtar ikke konsulentkontrakten uten forbehold, og ISF godtar aldri konsultentkontrakten. Siden departementet nektet å endre kontrakt, stilte vi oss solidariske med ISF og trakk oss fra dette anbudet. SINTEF fikk jobben.

VENNER: Offentlige oppdragsgivere er vel nærmest til å svare på hvorfor de foretrekker konsulentkontrakten. Uansett er det vel ikke noen grunn til å ha en konflikt på dette. Oppdragsgiverne har ingenting på å tape på å bruke forskningskontrakten framfor konsulentkontrakten. Men man må kanskje tenke over hva som blir da konsekvensen av at offentlige oppdrag som fyller definisjonen av forskning, blir utlyst med forskerkontrakten og konsulentselskapene søker på dem. Blir de da forskere?

FLØTTEN: Jeg tror diskusjonen som gikk i høst, gir oppdragsgivere en litt hardere virkelighet. De må skille klarere mellom hva som er forskning, og hva som er konsulentoppdrag. Det tror jeg kan være nyttig.
 

VENNER: Jeg liker ikke at konsulentbransjen har blitt stående som ”annenrangs” gruppe i denne debatten. Uansett om det er forskere eller konsulentselskaper som gjør oppdrag, må arbeidet være etterrettelig og etterprøvbart.

FLØTTEN: Selvfølgelige er det mange flinke konsulenter som gjør en god jobb. Men det å være i et forskningsmiljø, med de kravene som ligger til metodisk og teoretisk håndverk i et slikt miljø, tror jeg er viktig for å gjøre gode forskningsoppdrag.

FORSKNINGETIKK: Fafo trakk seg akkurat ut av en anbudsrunde der Oslo kommune ønsker å kartlegge rasisme og antisemittisme i skolen fordi kommunene instituerte på å bruke konsulentkontrakten. Konsulentselskapet Perduco fikk jobben. Kan de gjøre den like godt som et forskningsinstitutt?

FLØTTEN: Jeg kjenner ikke Perduco. Jeg vet bare at Fafo har svært mye erfaring med å intervjue etniske minoriteter. Vi har gjennomført mange tusen slike intervjuer i Norge. Den erfaringen har gitt oss en god ballast til å vurdere hvordan slike intervjuer skal gjennomføres, og hva man får svar på ved å spørre på ulike måter. Konsulentselskapene har helt sikkert gode interne rutiner, men de har ikke alltid den kvalitetssikringen som ligger i at alt som produseres, er offentlig tilgjengelig og dermed kan kvalitetsvurderes og etterprøves av andre.

FORSKNINGSETIKK: Hvorfor tror dere at oppdragsgivere ofte velger konsulentselskaper og ikke forskningsinstitutter til en jobb?

VENNER: Vi har jo litt ulik profil. Konsulentselskapene er nok ofte bedre enn oss på å presentere den endelige rapporten. Dessuten går de et skritt videre mot aktiv rådgivning og endring av organisasjonen.

FLØTTEN: Når oppdragsgiver får en rapport fra et forskningsmiljø, får de nok ofte en Mercedes på Folkevognbestillingen. Forskeren har store ambisjoner og legger gjerne mye inn i rapportene, mer enn det som kanskje ligger i oppdraget. Jeg vil tro at konsulentselskapene vinner mye på at de formulerer seg kortfattet, og at de ikke nødvendigvis har ambisjoner om å levere noe utover det oppdragsgiver har bedt om.