Han legger følgende premisser til grunn:
- Mennesket er skapt for å leve, men er og blir et dødelig vesen.
- Mennesket er skapt til å livnære seg av og forvalte skaperverkets goder. I dette ligger også nøkkelfunksjonen å dyrke og foredle livsgrunnlaget.
- Mennesket er skapt som et individ, men er og blir henvist til et fellesskap og tilhører naturen sin store felleshusholdning både i livs- og dødstilstand.
- Individet er ikke å betrakte som et middel for fellesskapet, men som en del av det.

Et dødsfall innleder en prosess hvor individet fysisk sett oppløses for å gi tilbake sine "lånte fjær" til Moder jord. Innenfor denne rammen av returprosess har individet ikke lenger status som et (retts)subjekt. Ei heller er det her å regne som et verneverdig objekt i streng forstand.

Hensynet til de levende

Med bakgrunn i dette menneskesynet mener Stendal at forskning som tiltak for økt kunnskap, blir en logisk følge av det han oppfatter som mandatet til mennesket. – Jeg finner ikke noe i mitt kristne menneskesyn som kan begrunne at slik virksomhet er utelukket i forhold til døde og levninger etter disse. Snarere finner jeg at hensynet til livet og de levende gjennomgående blir tillagt vesentlig større vekt enn ærefrykt for døden og de døde, sier han.

 
– Dette er ikke det samme som at de levende uten videre og automatisk har ubegrenset råde- og disposisjonsrett over de døde, og at jeg oppfordrer til grenseløs forskningsaktivitet på dette feltet. Men det betyr at de døde ikke nødvendigvis er å anse som skånet mot undersøkelser; bare i kraft av at de er døde. Døden er altså ikke å betrakte som noe immunitetskriterium mot forskning. Uttrykket "respekt for de døde" signaliserer i seg selv ingen bestemt restriksjon i denne sammenheng, understreker Stendal.

Regulert forskning på lik

– Innenfor avgrensede områder har samfunnet utformet lovverk og bestemmelser for håndtering av og omgangen med døde. Jeg sikter her særlig til virksomheter som skal fremme medisinsk behandling, utdannelse og forskning i tillegg til undersøkelser i forbindelse med en rettslig etterforskning. I disse reguleringene er det – i større eller mindre grad – både gitt rom for hensynet til den døde, pårørende og storsamfunnet.

Men dette gjelder altså – vel å merke – i forhold til en nylig avdød person og innenfor en nærmere bestemt, avgrenset setting, hvor bl.a. spørsmålet om samtykke til undersøkelser og inngrep, er vesentlig enklere å avklare, enn om vi har å gjøre med levninger fra en helt annen årgang, påpeker han.

Ikke-regulert forskning på lik

– Så vidt jeg kan se, har vi i dag ingen lovregulering av forskning på menneskelige levninger fra tidligere tider, sier Stendal. – Men det er ikke det samme som å si at slik forskning ikke kan frontes med en god etisk begrunnelse og dermed være legitim. Her ser jeg det som en nærliggende utfordring å avklare innholdet i følgende hensyn og deretter veie disse mot hverandre:

  • Hensynet til den døde
  • Hensynet til de pårørende (dersom de i det gitte tilfellet fortsatt finnes
  • Hensynet til storsamfunnet
  • Hensynet til berørt lokalsamfunn og/eller kultur/ tro

Oppgaven blir altså å vurdere hva de nevnte hensyn innebærer i møte med spørsmålet om forskning av et bestemt materiale (funn) av levninger, fortsetter han. - Hvilket hensyn som veier tyngst i den ene eller andre retning, vil nok variere fra gang til gang, antar jeg. Her vil nok også øynene som ser, i noen tilfeller gjøre en forskjell.

Hvis det kan sannsynliggjøres at undersøking av visse levninger fra tidligere tider for eksempel kan bidra til å kaste lys over sykdommer på en måte vi kan nyttiggjøre oss i dag, kan dette tale rimelig sterkt for å gjennomføre en slik undersøkelse, vil jeg mene. Også forskning på levninger som kan bidra til ny forståelse av historiske forhold, kan en trolig argumentere godt for. Men i begge tilfeller blir motspørsmålet hvordan de øvrige hensyn kommer ut, dersom undersøkelsen skulle realiseres, sier Stendal.

Avhandlingens relevans

– Mener du at synspunktene fra doktoravhandlingen din kan overføres til vårt spørsmål: Forskning på menneskelige levninger?
– I høyeste grad. I avhandlingen fører jeg inngående diskusjoner med ulike posisjoner i spørsmålet om synet på de døde, hvilke verdier som står på spill, og hva som er etisk akseptabelt i forhold til en medisinsk og samfunnsmessig vinkling. Mye av motivasjonen for denne avhandlingen har vært den at det i norsk sammenheng omtrent ikke finnes litteratur som har en tverrfaglig tilnærming til disse spørsmålene, på tross av at de volder mange borgere hodebry og usikkerhet og utfordrer oss fra en rekke ulike sider. Selv om avhandlingen i første rekke ikke er innrettet mot spørsmålet om forskning på levninger fra tidligere tider, er jeg ikke redd for at leseren vil gå tomhendt videre – heller ikke i dette spørsmålet. For øvrig håper jeg at den vil foreligge i en ny og lett revidert utgave i begynnelsen av 2011 og dermed være tilgjengelig for flere lesere enn hva tilfellet er i dag, avslutter Magne Stendal.