Når nye Anfield, Liverpool Football Clubs stadion, åpner i august 2011, er gressmatten det eneste som er igjen av den sagnomsuste gamle Anfield. Den er fredet, ikke på grunn av de minnerike fotballkampene, men fordi dette er en gravlund for flere tusen mennesker. For mange er det et siste ønske å få sin aske spredt på midtbanen, i et målområde eller foran tribunen der de selv satt. Tidspunktet for ukens askespredning avpasses neste fotballkamp.

Norge er som England, et stadig mer pluralistisk, moderne samfunn. Folks oppfatninger av døden, og hvordan man best kan hedre de døde, er mer mangfoldig enn den «offisielle», sekulære oppfatningen. Mange tenker nok fremdeles at når sorgen hos de etterlatte er over, er et stadig mer fjernt minne det eneste som er igjen. Levningene representerer kun et renovasjonsproblem. Men stadig flere har andre oppfatninger, fordi behandlingen av levningene handler om avdødes menneskeverd og identitet, fordi livssynsmangfoldet er større, og det er mer legitimt å ha andre oppfatninger.

Debatten om tilbakeføringen av levningene til de norske frontkjemperne fra Østfronten under 2. verdenskrig er en klar indikasjon på at døde mennesker har en verdi som kan få ideologiske og politiske implikasjoner. Døde mennesker er ikke bare mer eller mindre oppløst materie.

Artikkelen ”Kirkens hemmelighet” i A-Magasinet 17. september i år forteller om presten på Vereide som guider nysgjerri-ge ned under kirkegulvet for å se på likene i kistene der. Lokkene er for lengst tatt av og forfallet av tekstiler og levninger akselererer. Verdslige og kirkelige myndigheters likegyldighet til denne type kulturhistorie, levningenes forskningsverdi og det fullstendige fravær av respekt for de avdøde, gjør at slike begravelser snart er borte for alltid.

Urbefolkningsgrupper over hele verden har reagert på at levninger fra deres folkegrupper har havnet i utstillingsmontre og magasiner, ofte som rester etter en annen tid med en annen vitenskapelig tradisjon. Her hjemme har samene for lengst reagert på behandlingen av de samiske levningene i norske universitetssamlinger. Forhistorien med oppgraving av samiske gravplasser for å tilfredsstille forskernes behov for ”råmateriale” er det ingen som forsvarer lenger, men mange av levningene finnes fremdeles, om enn mer respektfullt oppbevart, i samlingene. De samiske reaksjonene forteller hvor viktig identitet, menneskeverd og respekt for de døde er - for de levende. Dette er deres slekt og deres identitet.

Menneskelige levninger er nøkler til kunnskap vi aldri tidligere hadde trodd vi kunne finne. Moderne analysemetoder og teknologi gir verdifull kunnskap om våre forfedre. Denne forskningen kan gi ny forståelse av livet i Norge langt tilbake i tid, om kosthold og livsvilkår, om folkeforflytninger og innvandring, om sykdom og overlevelsesevne. Dette er ikke minst viktig i en tid med debatt rundt spørsmål knyttet til innvandring, identitet og selvforståelse. Den norske historien er langt mer dynamisk enn man ofte kan få inntrykk av. Økt innsikt i vår egen historie, der kildene også omfatter våre forfedres gener, gir en helt ny og mer eksakt forståelse av fortiden.

Forskning på menneskelige levninger kan også gi verdifull kunnskap innen medisin, helse og kosthold. Jakten på årsa-ken til epidemier som for eksempel spanskesyken, viser hvor store konsekvenser denne forskningen kan få for oss i dag. Historien gjentar seg i ulike varianter. Kunnskap om livsforhold og sykdommer i nær fortid kan ha stor betydning for oss selv. Selv med relativt ny statistikk og dokumentasjon i arkiver og bibliotek, er det eneste sikre at ettertiden vil stille andre spørsmål – fordi den står overfor andre utfordringer og fordi den ser sammenhenger som tidligere forskere ikke hadde mulighet for å se.

Mye av den nyere forskningen på levninger krever destruksjon av materiale. Satt på spissen vil kunnskapen vi henter ut i dag kunne bety at man ikke kan forske videre på materialet i fremtiden. Er det sjeldent materiale, som skjeletter fra førhistorisk tid, representerer slike valg mange dilemmaer. Verdien av et mulig resultat av et prosjekt i dag må avveies mot en mulig verdi av et prosjekt i fremtiden. Da vil man ganske sikkert ha nye og mer avanserte metoder, som kanskje ikke betyr destruksjon i det hele tatt. Forskning bygger på tidligere forskning. Det er derfor viktig at man også i dag har frihet til å bygge videre, slik at vår viten blir utvidet og foredlet.

Forskerens drivkraft vil alltid ligge i nysgjerrigheten og kappløpet om ny kunnskap. Det er samfunnets ansvar å ta vare på den helhetlige tenkningen.